La Haine

Det kom som et hardt slag fra intet. Midt i ansiktet traff det. Iskaldt. Beregnende. Hardt. Jeg ble helt slått ut og måtte ligge på bakken en stund for å hente meg inn igjen. At jeg ikke hadde tenkt på det på en stund. Det var Kaféen på samtidskunstmuseet som plutselig hadde kommet over meg. Som en stille mørk ånd og tappet ut alle kreftene mine. Kaféen hvis navn er ukjent. Til og med på google.

Derfor kaller jeg den kun Kaféen. Den smerter meg. Den gjør meg så ondt at jeg må lukke det høyre øyet hver gang jeg er på vei inn for å se på en og annen ny sammensatt samleutstilling. Det venstre må jeg rett og slett ha åpent ha åpent for ikke å snuble. Ellers hadde jeg lukket det å.

Lista ligger med andre ord på minus bare ved inngangen. Kaféen er koselig. Ja visst er den koselig med sine rødrutete duker og falske krysantemum. For ikke å snakke om telysene i sine små fargerike plast holdere fra en svunnen tid. Eller kun fra Europris. Rettene som serveres har jeg for å være ærlig aldri prøvd. Jeg har våget meg inn på Kaféen et par ganger. I svake øyeblikk. Dristet meg ned ytterst på en stol. Så vidt jeg rører nedi. Men der: øyet farer over interiøret. Det tomme lokalet. De falske plantene. Og jeg er ute igjen, før noen får sagt kake. Før noen får sagt utstilling også. For den får jeg ta en annen gang. Når jeg husker å lukke det høyre øyet på vei inn.

Og jeg bare spør: Hadde det vært så immari dumt med en fin restaurant som ja, faktisk lokket folk? En restaurant med deilige kaker som gjorde restaurantbesøket etter utstillingen like obligatorisk som selve utstillingen. Eller hvorfor ikke en restaurant hvor dragningen mot det høyre øyet blir så stort at man bare mååå unne seg en quiche før man stikker innom utstillingen. Det hadde kanskje ikke vært så dumt. Men nå? En skam. Jeg blir liggende på gulvet. Fremdeles utslått. Denne tanken ble litt for sterk kost.