kunst; den endelige definisjonen

Først reagerte jeg med sjokk og vantro. Måtte ta meg en runde. Roe meg ned. Før jeg satte meg ned, betraktelig mer rolig og lot blikket saumfare det elektroniske arket enda en gang.

Det jeg hadde sett første gang stemte.

Også selve historien: Det har seg nå en gang slik at jeg har valgt å ha journalistikk på skolen i år. Jeg får lage et magasin, og det sikrer meg 20 gode studiepoeng. Forhåpentligvis. For før jeg får boltre meg i designet, må jeg skrive artikler. Ikke at det byr meg imot å skrive artikler -tvert i mot liker jeg det veldig godt. Jeg er på grensen til å bære en dyp og inderlig kjærlighet til det å skrive artikler.
Men ikke hvilke artikler som helst.
For etter mye om og men og min uendelig insistasjon (eller som blogspotters ordboksjekk vil ha det til; endestasjon) på emnet kultur: ren og skjær kultur. Ikke noe mer -ikke noe mindre, ble det etter møte med Sigurd Allern som veileder (overraskende nok..) kulturpolitikk som ble tema.
Og da dette attpåtil er et gruppearbeid kunne jeg jo ikke annet enn å føye meg. Se på det som en utfording jeg er jo tross alt 21 år og på god vei til å bli voksen.

Noe jeg angrer bittert på nå. For 5 uker før vi skal levere et komplett magasin holder jeg femdeles på med første artikkel: Om sammenslåingen av Nasjonalgalleriet. Som dessuten ikke er en artikkel en gang. Men derimot en kronikk.

Og poenget: For å skrive kronikken sitter jeg å skummer gjennom stortingsmelding 48. Den er kjedelig nok, med fremmedord som ikke engang finnes i fremmedordboka. Attpåtil er den på nynorsk.
Men så med ett stopper blikket mitt under punkt 2.4.2. For hva henger der, dinglende for seg selv fullstendig i løse luften, som en pil uten mål og mening?
Jo. Der har vi stortingets definisjon på kunst.
Som om den er satt endelig, og at hele befolkningen nå må føye seg etter denne definisjonen. For den står jo tross alt i stortingsmelding 48 -kulturpolitikk fram til 2014. Det vil med andre ord si at det først er etter dette hellige årstall det vil være lov å komme med en ny definisjon.

Og hva sier den?
De har tatt seg god tid til denne definisjonen som strekker seg over flere sider (det aner meg at det som gjelder kun er å få meldingen på flest antall sider), så her vil det bare være plass til et lite sammendrag:

- Det har aldri vært noe klart skille mellom hva som er kunst og hva som ikke er kunst, heter det. Hamsuns roman Pan er kunst. Mens en stortingsmelding selvsagt ikke er det. Det finnes selvsagt også gråsoner legges det ut om videre. Og filosofisk nok stiller meldingen seg spørsmålet: Hva om noen stiller ut en boks med vaskepulver? Skulle man da kunne karakterisere den som kunst? Eller kitch? Her føyes elegant ordet readymade inn. I kursiv selvsagt. For det må vi ta høyde for i dag. At man kan komme inn på en utstilling å ikke vite hva som er kunst og ikke. Også har vi jo dette fenomenet med performance. (Også dette i kursiv). Samt maleri som kun inneholder noen streker. To tilfeller som meldingen også forteller oss at kan være vanskelig å forstå som kunst.

Stortingsmelding 48 slutter med at ettersom kunsten utvikler seg kontinuerlig kan publikum fort bli litt diltende etter. Det var det. Ikke noe mer om dette på de neste 238 sidene. Det er tydelig at det kun var noe som måtte ut. At stortinget ville vise at de er med også på kunstfeltet. Samt at befolkningen er dum. Så dum at stortinget må fortelle at grensene mellom hva som er kunst og ikke er kunst i dagens samfunn kan være vanskelig å forstå, men at man ikke skal føle seg tåpelig for det. Det er heeelt vanlig.

Og jeg? Skriver denne bloggen for å slippe å skrive på kronikken. Selv om jeg vet at jeg må. Men nå har jeg lært. Det er jo alltids bare å føye inn en definisjon av kunst for å bruke litt plass.