kunst; den endelige definisjonen

Først reagerte jeg med sjokk og vantro. Måtte ta meg en runde. Roe meg ned. Før jeg satte meg ned, betraktelig mer rolig og lot blikket saumfare det elektroniske arket enda en gang.

Det jeg hadde sett første gang stemte.

Også selve historien: Det har seg nå en gang slik at jeg har valgt å ha journalistikk på skolen i år. Jeg får lage et magasin, og det sikrer meg 20 gode studiepoeng. Forhåpentligvis. For før jeg får boltre meg i designet, må jeg skrive artikler. Ikke at det byr meg imot å skrive artikler -tvert i mot liker jeg det veldig godt. Jeg er på grensen til å bære en dyp og inderlig kjærlighet til det å skrive artikler.
Men ikke hvilke artikler som helst.
For etter mye om og men og min uendelig insistasjon (eller som blogspotters ordboksjekk vil ha det til; endestasjon) på emnet kultur: ren og skjær kultur. Ikke noe mer -ikke noe mindre, ble det etter møte med Sigurd Allern som veileder (overraskende nok..) kulturpolitikk som ble tema.
Og da dette attpåtil er et gruppearbeid kunne jeg jo ikke annet enn å føye meg. Se på det som en utfording jeg er jo tross alt 21 år og på god vei til å bli voksen.

Noe jeg angrer bittert på nå. For 5 uker før vi skal levere et komplett magasin holder jeg femdeles på med første artikkel: Om sammenslåingen av Nasjonalgalleriet. Som dessuten ikke er en artikkel en gang. Men derimot en kronikk.

Og poenget: For å skrive kronikken sitter jeg å skummer gjennom stortingsmelding 48. Den er kjedelig nok, med fremmedord som ikke engang finnes i fremmedordboka. Attpåtil er den på nynorsk.
Men så med ett stopper blikket mitt under punkt 2.4.2. For hva henger der, dinglende for seg selv fullstendig i løse luften, som en pil uten mål og mening?
Jo. Der har vi stortingets definisjon på kunst.
Som om den er satt endelig, og at hele befolkningen nå må føye seg etter denne definisjonen. For den står jo tross alt i stortingsmelding 48 -kulturpolitikk fram til 2014. Det vil med andre ord si at det først er etter dette hellige årstall det vil være lov å komme med en ny definisjon.

Og hva sier den?
De har tatt seg god tid til denne definisjonen som strekker seg over flere sider (det aner meg at det som gjelder kun er å få meldingen på flest antall sider), så her vil det bare være plass til et lite sammendrag:

- Det har aldri vært noe klart skille mellom hva som er kunst og hva som ikke er kunst, heter det. Hamsuns roman Pan er kunst. Mens en stortingsmelding selvsagt ikke er det. Det finnes selvsagt også gråsoner legges det ut om videre. Og filosofisk nok stiller meldingen seg spørsmålet: Hva om noen stiller ut en boks med vaskepulver? Skulle man da kunne karakterisere den som kunst? Eller kitch? Her føyes elegant ordet readymade inn. I kursiv selvsagt. For det må vi ta høyde for i dag. At man kan komme inn på en utstilling å ikke vite hva som er kunst og ikke. Også har vi jo dette fenomenet med performance. (Også dette i kursiv). Samt maleri som kun inneholder noen streker. To tilfeller som meldingen også forteller oss at kan være vanskelig å forstå som kunst.

Stortingsmelding 48 slutter med at ettersom kunsten utvikler seg kontinuerlig kan publikum fort bli litt diltende etter. Det var det. Ikke noe mer om dette på de neste 238 sidene. Det er tydelig at det kun var noe som måtte ut. At stortinget ville vise at de er med også på kunstfeltet. Samt at befolkningen er dum. Så dum at stortinget må fortelle at grensene mellom hva som er kunst og ikke er kunst i dagens samfunn kan være vanskelig å forstå, men at man ikke skal føle seg tåpelig for det. Det er heeelt vanlig.

Og jeg? Skriver denne bloggen for å slippe å skrive på kronikken. Selv om jeg vet at jeg må. Men nå har jeg lært. Det er jo alltids bare å føye inn en definisjon av kunst for å bruke litt plass.

Bakmennene

Dette handler om de.
De som ingen aner hvem er. Men som alikevel er der. De som sitter i de høyeste bygningene med færrest vinduer og som tilsynelatende ikke gjør noe annet enn å spille kabal på PCen hele dagen. Kun tilsynelatende selvfølgelig. For det de egentlig gjør er å trekke i alle trådene. Det er de som avgjør om det er den røde eller blå tråden som skal trekkes i. Og vips- har de reist en vegg. Dette handler om de. De som egentlig bygde Norge. Og ikke bare Norge. Det handler om så mye mer: De som egentlig reiste pyramidene i Egypt. De som egentlig fant oljen. De som egentlig lagde Hollywood. Dette handler om Lew Wasserman.
Dette handler om Bakmennene.

For noen år siden jobbet jeg på Ica Nær. Det var en hyggelig jobb. Jeg satt i kassa. Leste VG og fylte på varer. Det var en fin tid, og hvorfor, hva og hvem får jeg gå nærmere inn på en annen gang. Denne gangen er det imidlertidig en dag det satte seg fast en sigarettpakke i Van Safen jeg vil konsentrere meg om.

Van Safen: Den store røde, skumle boksen ved døren i butikken man alltid glemmer at man må innom for å få røyken eller paracetten. Det var en marlboropakke som ikke ville komme ut denne dagen. Jeg -ikke lenger en vanlig kassadame men for øyeblikket nærmest en Gud. Den eneste som kunne hjelpe. Den eneste med nøkkelen. Den hellige nøkkelen. Det er denne jeg, denne høyt aktede personen som sakte skrider mot den skumle boksen i hjørnet denne dagen for å åpne den. Og jeg merker at en liten gutt følger meg med øynene. Han står å holder moren sin som har satt fast røykpakken i Van Safen, i hånden. I det jeg putter inn nøkkelen og vrir om åpenbarer Van Safen seg i sin fulle størrelse. Lik en blomstrende rose åpner døren seg og alt det ukjente kommer til syne. Alt man ellers bare tar for gitt, alt man ikke tenker på at er der, blottstiller seg denne dagen. Det stiller rett og slett 100 %. Denne dagen gir det alt. Og gutten går fra konseptet. Mister nærmest munn og mæle som det heter. Det var tydelig at han aldri hadde tenkt på dette før. At det var noe bak kortet og det som kommer ut.

Og hvis han hadde tenkt på det var det kanskje var en bitteliten mann han hadde forventet seg å se. En bitteliten mann som het Johan og som hadde intrikate og svært tekniske måter å komme seg opp og ned på inni Van Safen for å hente Marlboropakken, for så å kaste den ut. Men den gang ei. Det fantes ingen Johann. Det var bare masse røykpakker som måtte komme ut på egenhånd. Det hele var maskinstyrt. Selvfølgelig. Og dermed ble han voksen. Full vitende om at det ikke finnes slike små menn som styrer hele verden bak lukkede røde Van Safe dører.

Men jeg skal ikke påstå at det var dette han tenkte. Den lille gutten. Den dagen, om han lurte på hvor Johan var eller ei. For det veit jeg selvfølgelig ikke. Jeg aner ikke. Men jeg veit at jeg så at øynene hans åpnet seg. Og jeg veit at jeg så ham peke, og jeg så munnen åpne seg. Dette er opplysninger basert på disse iseg selv temmelig talende fakta. Og det er denne gutten jeg tenker på i dag når jeg leser om Hollywood og "the rise of indipendents".

For i det jeg leser om Lew Wasserman føler jeg meg som et lite barn igjen. Det slo ned i meg som et lynedslag. Dette var noe jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Dette ante jeg ikke. Wasserman var nemlig agenten som skapte begrepet "packaging", som var så velbrukt på 1950- tallet. Hvis stjernene var missfornøyde i sine daværende produksjonsselskap kunne de gå til ham. Dermed fikk de sine egne firma og kunne bli leid inn av produksjonsselskapene mot at de fikk en viss prosentandel av det filmen spilte inn for. Det var smart. Han var en bakmann. Etter alle disse år fant jeg Johan. Og ikke nok med det: Wasserman fant Hitchcock og fikk ham opp på beina. Og noen år senere investerte Wassermann i Psycho da ingen andre ville det. Så han fikk den opp å stå også. På en måte kan man si at Wasserman skapte agenten. Og ikke minst Hitchcock. Jeg satt igjen med store øyne, en åpen munn og en pekende finger. Etter 21 mer eller mindre gode, men intetanende år hadde jeg rett og slett mistet munn og mæle.

Det jeg har lært av dette er det jeg har ant, ja nærmest hele livet. Det finnes de som syns. Også finnes det de bak lukkede Van Safe dører: Johan i sin tekniske rushebane. Han som trekker i den avgjørende tråden. Selve bakmannen.