før og nå :part 114

"Klikk klikk klikk" sa det.

Først nærmest umerkelig. Så jeg fortsatte med mitt, å ta ut vasken fra vaskemaskinen og inn i tørketrommelen. "Klikk klikk klikk" sa det enda en gang, denne gangen noe sterkere. Det kunne ikke være tilfeldig slo det ned i meg. Det måtte være noen som ville inn. Men var det trygt å bare åpne døren? "Klikk klikk klikk" lyden var høyere enn noen gang tidligere, så jeg sneik meg mot døren redd for hva som kunne være på andre siden. Jeg dro dørhåndtaket ned med skjelvende hånd, mens jeg sakte vrei om låsen.

"Endelig! Jeg har stått her å banka i ti minutter minst!" Det var en gammel dame som stod utenfor, med IKEA bagen full av klær som skulle vaskes og en nøkkel i hånden som lydkilden tilsynelatende stammet fra. Ikke at hun ikke skjønte hvordan en nøkkel fungerte, neida, låsen bare fungerte ikke, det var jo sånn før jul også og enda hadde ingen reparert det. Det er for dårlig konkluderte hun med, og kom inn i vaskerommet.

"Regler er regler" belærte hun meg da hun var inne. "Det er viktig å holde seg til regler for å klare seg her i verden.  Her i vaskerommer er det alltid noen som er misfornøyde". Jeg samtykket. Selvsagt er regler viktige. Hadde man vask klokken tolv så hadde man vask klokken tolv. Jeg følte meg som en opprører som hadde satt på vask klokken 10.30. (mens jeg egentlig skulle ha satt på klokken 10.00)

Deretter måtte jeg hjelpe henne å se hvor mye hun hadde igjen på vaskekortet, noe somtil  hennes overraskelse viste seg å være hele hundreogtredve kroner. Mens hun trodde det bare skulle være noen tiere. Ettersom hun tydeligvis så dårlig spurte jeg henne om jeg skulle hjelpe henne å trykke på riktig maskin. Hun sa hun klarte det selv. Da kunne hun nemlig føle seg fram. 

Det var omtrent her at jeg la merke til det. Mens hun stod der og brukte en god stund på å føle seg fram til den riktige knappen. Hun hadde på seg stilletthæler. 

Hun ruget kanskje en 10 cm over bakken, noe som førte til at jeg mistet både munn og mæle. Ja, fremdeles slår det meg som ganske ufattelig. Denne gamle damen, som knapt kunne se og gå, klarte å ta seg fram i stilletthæler jeg aldri kunne drømme om å gå i. Det var på dette tidspunktet at jeg også la merke til at bortsett fra stilletthælene hadde hun på en rød dress. Det var tydelig at hun hadde brukt tid på å pynte seg ja, kanskje bare fordi hun skulle i vaskerommet i dag. Og jeg? tenkte jeg nesten litt for selvbebreidende slo det meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde stått opp ti minutter før jeg befant meg nede i vaskerommet. Det sier seg dermed selv at jeg har sett freshere ut enn det jeg gjorde på daværende tidspunkt. 

Ikke nok med det.

Hun anklaget meg for å vaske mange klær. Eller rettere sagt så spurte hun meg om hvor mange barn jeg hadde ettersom jeg vasket så mange. Jeg krympet meg og måtte innrømme at det bare var mine klær. Sannheten var til og med at jeg knapt fikk vasket halvparten i dag. Det tørte jeg ikke si til henne. Dermed sa jeg at jeg hadde vært sjuk og derfor ikke har fått vasket så mye i det siste. Sannheten er i midlertidig at selv om jeg denne gangen har vært sjuk, er det ikke derfor det var så mye klær.  Sannheten er at jeg ikke gidder. Og det kom den gamle damen også fram til. "Si det" sa hun. "Du gidder ikke du!" 

Dermed trippet hun ut på sine høye stillhetthæler, mens jeg stod igjen å hang opp klesvasken og var glad jeg er ung nå. Og ikke da. Og følte meg aldri så lite husmor til tross for at jeg ikke gadd oftere.