Om: Dråpen som tipper begeret

"Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen" skriver Ari Behn i et innlegg i dagbladet i dag. Jeg må holde pusten og lese linjen om igjen. Og om igjen. Jeg må virkelig konsentrere meg for å forstå hva han forsøker å si. Men undres likevel på om det kan være noe så enkelt som; at han innser at de er forskjellige. Erlend Loe og han.

Det er greit nok. Det visste de fleste fra før. Det kan til og med antydes at det går et skille i norsk litteratur. Man leser ikke begge. Enten leser man Ari Behn, eller så leser man Erlend Loe. Jeg leser Loe. Jeg ikke bare leser. Jeg sluker. Jeg sluker hver bok opptil flere ganger (selv om det skal innrømmes at det er den tidlige Loe jeg foretrekker. Om bankebrettet og elgen Bongo. Jeg bare elsker Bongo.)

Derfor føler jeg meg litt støtt. Når Behn skriver at: "Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen." For meg er ikke Behn et bordben fra Europris en gang. Det er tydelig at det her er snakk om dråpen som tipper begeret.

Det har blåst mye rundt ørene på Behn i det siste. Mer enn hva de fleste ville tålt. Men å la det gå utover Loe? Om Behn taler som forfatter, eller kongelig, eller for å demonstrere at han ikke er kongelig (noen ganger passer det å være kongelig andre ganger ikke) veit jeg ikke. Men sannelig; Her jeg sitter med erythema multiforme (kløen min hadde altså et navn. et sjeldent navn) å klør på rekreasjon hjemme i Brumunddal etter flere netters søvnløshet merker jeg at begeret mitt begynner å bli fullt også.