Hvor ble den av?

Til å være pinse og fri er jeg oppe forholdsvis tidlig.(fotnote: jada, jeg vet det ikke er tidlig nå. Men jeg har vært oppe en stund allerede). Jeg har tenkt litt på det og det slår meg at det kommer av hovedsakelig to ting:
1) Solen lyser rett inn på morgenen
2) Jeg har dårlig tid på meg til å bli ferdig med Mistorien min

Når det gjelder punkt 1: Det er ikke for å klage. Slettes ikke. Det er koselig med sol. Bortsett fra når den lyser rett inn på morgenen. Og verre skal det vel bli. Er det ikke det ene så er det det andre tenker du vel nå, og det er vel det. Sol eller regn. Man klager for det, så punkt 1 kan man vel egentlig se bort ifra.

Punkt 2 derimot er vel selve hovedårskaen. Hvis punkt 1 er skallet, er punkt 2 selve kjernen. Sånn kan man si det. Du lurer kanskje på hva en mistorie er? Vel, det lar seg i det minste forklares, lettere enn det lar seg utføre: Det er en slags sammensatt hjemmeside om meg selv. En skoleoppgave selvfølgelig. Noe som fører til at jeg skyver det unna meg. Det er jo tross alt det som er meg. Lurer på om jeg kommer unna med den.

I mellom tiden kan dere jo bryne dere på en ting.
Nemlig: Hvor ble den av? Sikksakkskillen! Som vi brukte så lang tid på å fikse før diskoteket på det glade 90-tallet, og som, hvis man var riktig heldig, frisøren lagde etter hun hadde klippa deg. Jeg forsøkte å finne et bilde på Google, men sannelig om det ikke er sletta fra verdensweben. Verdensarkivet har rett og slett fortrengt sikksakkskillen. Og godt er vel det.

eksamensvakten -the movie: Vol 2

Selv om det i starten så temmelig mørkt ut, var min andre dag som eksamensvakt betraktelig lysere. Det var nemlig noe feil med kodene. Feil navn til feil klasse. Det sier seg selv at det ble for mye å takle for de fleste. Selv for de mest erfarne Eksamensvaktene. De diskuterte temmelig heftig, og begynte å bli utålmodige. Hadde ikke han lærern somla sånn hadde de gått igang med en gang, sa de. Også begynte de å snakke om været.

Jeg blir ansvarlig for bunken med eksamenspapir for rom 406. Jeg har rett og slett blitt oppgradert. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Kanskje jeg bare kjenner rett person tenker jeg. Han som trekker i trådene. Bakmannen. Nøkkelmannen. En og samme person.

I dag er det jeg som får sitte på karakteret. Det er norsk hovedmål og de får skrive på data. De aner ikke hvor heldige de er tenker jeg snurt, og føler meg gammel.
Selv om jeg lar sjansen til å skrive på tavla gå fra meg betyr det ikke lenger så mye. Jeg er større enn det nå. Det som betyr noe er at mine to underståtter kommer til meg å spør hver gang de lurer på noe. De lurer på ganske mye. Den ene av de har på seg en tskjorte som er rød. Nederst i hjørnet er det en dame med motorsag, det vil dermed si at det røde på tskjorta liksom er blod. Han er en tøffing med andre ord. Når han snakker skjønner jeg ikke hva han sier. Han ser liksom rett fram og sier noe fort med monoton stemme. Så jeg bare svarer noe. Det er mer ansvar å være eksamensvakt enn det jeg trodde. Jeg føler meg som et blankt ark. Kom å skriv på meg noen, tenker jeg. Fortell meg hva jeg skal gjøre. Men jeg er voksen nå. Dette må jeg klare selv.

Etterhvert blir jeg alikevel sittende bakerst igjen. Når jeg kom tilbake fra pausen hadde gutten med motorsagtskjorta satt seg forrerst. Til skrekk og advarsel. Jeg benytter sjansen til å finne fram Kaptein Nemos bibiotek og lese tretti gode sider. Når jeg ser opp har de to andre eksamensvaktene sovnet. Det er på tide å sette seg i repsekt igjen. I og med at jeg langtifra vekker et like skrekkinngytende nærvær som han med motorsagtskjorta, må jeg sette meg i repsekt på annet vis. Jeg skal skrive på tavlen. "Hvis kvittering!" skriver jeg.

Jeg lar det avslutte her. Ingen cliffhangers nå lenger. Resten av tiden bare satt jeg der. Nederst, og gremmet meg. Hva kan jeg si? Som tilhørende datagenerasjonen har jeg blitt sløv. Jeg fikk lest ut kaptein Nemo, siden jeg ikke turte å se opp mer. Det var en bra og dyp bok. Så dyp at jeg egentlig ikke skjønte alt som skjedde. Det var vel derfor den var så bra. Noen ganger er det rett og slett bedre å si for lite enn for mye.

det er bedre å ha brødet i kjøleskapet enn kjøleskapet i brødet eller noe

Hadde det vært film hadde jeg ramla inn på en bar å snøvla: "I need a drink", også hadde jeg sitti i siluhett mot vinduet, med beina på bordet, mens en trist sang surra i bakgrunnen, og kamera sakte zooma meg inn i nærbilde. Melankolsk liksom.
Så hadde det kommet et nytt klipp, ny scene, nye muligheter. Også hadde alt ordna seg alikevel. Helten som trosser samfunnet og vinner verdensherredømme.
Men det er jo ikke film. Dette er jo virkeligheten. Den harde. Og det første tegnet på at ting ikke er helt som det skal er at brødet havner i kjøleskapet. Men det er jo ikke det verste som kan skje, også er det i tillegg avkjølt godt når man skal spise det. Er brødet iskaldt kan man jo alltids lage seg en toast, og sitte i silhuett mot vinduet og håpe at det ordner seg. Sånn som på film.

eksamensvakten -the movie

I går satt jeg eksamensvakt for første gang.
Anslaget: Jeg kommer inn på lærerværelset, alle sitter i ring. Selvsagt er det ringen. Ikke gruppene. Flesteparten er eldre damer, som kjenner hverandre. Det aner meg at de kjenner hverandre nettopp gjennom sysselen som eksamensvakt. De er med andre ord eksamensvakter med stor E. Selve prototypen på eksamensvakt. Eksamensvaktene blir hovedansvarlig for hvert sitt rom. Jeg blir med andre ord kun en eksamensvaktassistent. Et såkalt påheng.

Jeg skal sitte på rom 407. Det er dataeksamen, med tillatte hjelpemidler. I den første halvtimen foregår det meste av æksj'nen: ark deles ut, elevene ankommer, de bes sette seg på en lang rekke, de får hverken ha jakke eller veske ved seg. Så sier Eksamensvakten at jeg skal sitte nederst. Så får vi heller rullere sier hun. Selv inntar hun den ringe plassen øvert ved kateteret. Det er greit for meg. Selv om jeg blir litt sjalu når hun får skrive på tavlen. Det er noe som sitter i fra grunnkolen. Tanken om tavleskriving som noe stort. Ja, nærmest statusgivende. Den eldre damen har med andre ord satt seg i respekt, følgelig har ikke jeg mye jeg skulle sagt og blir sittende stille bakerst.

Det er her kurven flater ut. Jeg får et nytt forhold til tid på flere måter. Jeg reflekterer over tid og relativitet, og da jeg selv gikk på videregående. Dette tar meg ca 10 min å refletere over. Deretter kjeder jeg meg grenseløst. Eksamensvakten har tatt frem kryssordet. Jeg må gjøre drittjobben tenker jeg surt. Jeg som befinner meg nederst i systemet.

Deretter tar handlingskurven seg opp igjen. Det er tid for å avgjøre hvem som skal ha pause når. Eksamensvakten sier at vi skal ta en halvtime hver. Hun tar klokka elleve, så får hun andre og jeg avgjøre oss i mellom hvem som vil ha når sier hun. Det aner meg at hun har avtalt med de andre Eksamensvaktene å møtes klokka elleve. Vi diskuterer ganske heftig og lenge. Noen av elevene snur seg. Jeg får pause klokka tolv. Det er greit for meg.

Eksamensvakten går ti på elleve. Hun lurer til seg førti gode minutter. Det gjør ikke meg noe. Når hun er borte er jeg kongen på haugen. Jeg har nemlig fått hedersplassen ved kateteret. I førti minutter flyr tiden unna med lynets hastighet. Jeg tegner til og med en liten krussedull på tavla. Så brått er hun tilbake, og jeg må innta plassen nederst igjen. Når man først har fått smaken av noe søtt smaker det sure enda surere. Deretter må jeg følge en jente på do. Hun lurer på hvordan jeg fikk jobben som eksamensvakt, om jeg måtte ta engelsk for å få bli det. Jeg sier at jeg bare ringte et nummer. Hun virker skuffet, så jeg sier at jeg bare er eksamensvaktassistent, men at det er fullt mulig å klatre i systemet og etter flere år innta den gjeve stillingen som Eksamensvakt. Kanskje det er noe å satse på etter videregående sir jeg. Hun nikker.

Etter pausen drister jeg meg til å lese i en bok. Det virker som bortkastet tid å bare sitte der. Det er på tide å utrette noe. I løpet av en time tegner jeg et tre med fire fugler i, også leser jeg et kapittel i Kaptein Nemos bibiliotek. Det er et bra kapittel.

Klokken er halvto og heretter skjer det mye. Sakte men sikkert går det mot the point of no return. Elevene skal levere i fronter, noe de ikke er helt på topp med. De spør meg om masse spørsmål,som jeg heller ikke er på topp med. Jeg føler meg som den typiske uvitende eksamensvakten vi alltid lo av og pekte på, på skolen. Hadde det bare fulgt med forkurs, tenker jeg bittert, og må løpe å hente datamannen. Selve nøkkelmannen. The keyman. Han fikser alt på et tastetrykk. Det er sånn det skal være.

Etterpå er alle glade og fornøyde. Hvertfall hun andre og jeg, fordi Eksamensvakten sier vi kan gå hjem før ettersom det bare er en stykk som har tilleggstid. Nerd tenker jeg. Og lurer på hvorfor det alltid er noen som har tilleggstid. Jeg tenker tilbake på min tid på videregående, og lurer på om alt kunne vært annerledes. Bare jeg hadde hatt den ekstra timen tenker jeg.

Avslutning: Nei..: Cliffhanger! Fram til neste mandag! Da kommer nemlig del to av føljetongen Eksamensvaktrn.

penger og vann og sånn

En ting er at de sosiale og økonomiske forskjellene i verden er store. Det er en ting. En annen ting er at mange ikke har vann enn gang. Til og med her i Norge er det mange barn som går på skolen som ikke har en ordentlig do å gå på. Også er det det med forvaltning av penger. Jeg kan mye: Jeg kan knyte skolissene mine, jeg kan blunke så vidt med ett øye, jeg kan løpe ganske fort, også kan jeg tegne en katt i blinde. Det er det jeg kan.

Derimot er jeg ikke så flink med penger. Mitt forhold til penger samsvarer med miss worlds forhold til krig og fred og sånn. Det er litt sånn: "penger og økonomi og sånn". Jeg kunne komme med et eksempel her og nå, som pekte på det sommerbudgettet jeg satte opp for en uke siden, men som allerede nå er borte. Hvor er alle pengene? Spurte jeg meg selv, og Eskil i dag morges. Vi hadde ikke noe svar. Hvertfall ikke jeg. Eskil hintet vel frem ett eller annet, men det får enn så lenge ligge i skyggen og ulme.

Poenget er at når det gjelder penger og sånn er det for meg som et magisk system (fotnote: Samvarer dette med Marx og hans symbolske verdi? Neppe.) , og dersom jeg fikk vite at det sitter en mann inni minibanken som gir ut pengene, eller at det bare er noe som forsvinner ute i rene lufta når man overfører penger så hadde jeg ikke letta på brynene en gang.

Alikevel er det nettopp det som skjer når jeg ser denne saken om ender på DB.no.

Konklusjonen kan kanskje være: Verden går av hengslene men det er ikke så farlig fordi de har funnet ut at endene ikke er like glad i å svømme som før. Og det mest ergerlige er at jeg fant ut det for lenge siden. Endene satt langs elvekanten hele vinteren de. Det virket ikke som de savnet vannet i det hele tatt.

Konklusjonen blir da heller noe sånt: De som trenger vann får det ikke fordi pengene blir heller brukt på å forske på de som ikke lenger liker vann.

Men nå må jeg løpe. En annen ting jeg ikke er så flink med er nemlig tid.

som et barn igjen

Det var en av de lydene som sklir fra å ligge ulmende, men langt fra truende i bakgrunnen, til ren, skjærende støy: "Bibboperler, nå i flere farger, slik at du kan perle fargerike perlebrett".
Jeg befant meg i leketøysbutikken for første gang på mange år. Det slo meg at grunnen til at jeg var der, var mindre viktig enn grunnen til at jeg ikke har vært der på lenge. Det fikk meg til å angre, på ja, rett og slett hele mitt tidligere levde liv. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av. Jeg følte meg som et barn igjen.

Men jeg kunne ikke stå alt for lenge å bake ut den bitre, angrende følelsen. Jeg lot den stanse ved en bolle. Et brød hadde blitt for heftig omstendighetene tatt i betraktning. Istedet begynte jeg å hogge meg innover det uopdagete landskapet, og følte meg som selveste Robinson Crusoe, om ikke strandet på en øde øy, så i det minste som en av de første romanfigurene. For det var nettopp det dette var; en ny figur. Metaforisk sett.

Mye var ved det gode, gamle.Trampoliner man kunne hoppe på; så jeg hoppet. Det var biler man kunne prøvekjøre; så jeg prøvekjørte. Det var piano man kunne spille på; så jeg spilte. Det var baller man kunne leke med. Men det holdt jeg meg for god for. Baller kan man tross alt prøve overalt. Jeg satte istedet i vei mot mitt egentlige mål (som jo var mindre viktig men alikevel noe man ikke kan utelate. Det er jo selve årssaken. Eller er det en unnskyldning? Sannelig om jeg veit).

Det er nå vi har kommet til starten. Det er nå jeg blir klar over lyden. Det er nå det går opp for meg hva som egentlig har skjedd. Alle forandringene. For når den første gleden ved gjensynet springer hen, blir jeg klar over at ingenting er som før. ALT (intensjonal capslock) er forandret: Overalt i leketøysbutikken henger nemlig tvskjermer med reklame rettet mot barn. Og det er ikke vanlig reklame. Nei, dette er en fragmentert form. Alt vissvasset er spikket bort. Igjen står bare én setning som gjentas i det uendelige. Kort, godt og billig med andre ord. Og veldig skummelt. Som om noen forsøker å overtale deg. En befalende yttring gjentatt i det uendelige: "Gjør det, kjøp Bibboperler, gjør det kjøp bibboperler". Det er eklere enn å være på mc donalds da Justin runget over høytalerene under hele cheesburgeren. Dette er alvor.

Jeg blir stående som forfrosset. Jeg vet ikke hvor lenge. Til slutt tar jeg med meg en pose med perler. Betaler og går. Rystet inn til sjelen. Jeg føler meg som et barn igjen.