eksamensvakten -the movie: Vol 2

Selv om det i starten så temmelig mørkt ut, var min andre dag som eksamensvakt betraktelig lysere. Det var nemlig noe feil med kodene. Feil navn til feil klasse. Det sier seg selv at det ble for mye å takle for de fleste. Selv for de mest erfarne Eksamensvaktene. De diskuterte temmelig heftig, og begynte å bli utålmodige. Hadde ikke han lærern somla sånn hadde de gått igang med en gang, sa de. Også begynte de å snakke om været.

Jeg blir ansvarlig for bunken med eksamenspapir for rom 406. Jeg har rett og slett blitt oppgradert. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Kanskje jeg bare kjenner rett person tenker jeg. Han som trekker i trådene. Bakmannen. Nøkkelmannen. En og samme person.

I dag er det jeg som får sitte på karakteret. Det er norsk hovedmål og de får skrive på data. De aner ikke hvor heldige de er tenker jeg snurt, og føler meg gammel.
Selv om jeg lar sjansen til å skrive på tavla gå fra meg betyr det ikke lenger så mye. Jeg er større enn det nå. Det som betyr noe er at mine to underståtter kommer til meg å spør hver gang de lurer på noe. De lurer på ganske mye. Den ene av de har på seg en tskjorte som er rød. Nederst i hjørnet er det en dame med motorsag, det vil dermed si at det røde på tskjorta liksom er blod. Han er en tøffing med andre ord. Når han snakker skjønner jeg ikke hva han sier. Han ser liksom rett fram og sier noe fort med monoton stemme. Så jeg bare svarer noe. Det er mer ansvar å være eksamensvakt enn det jeg trodde. Jeg føler meg som et blankt ark. Kom å skriv på meg noen, tenker jeg. Fortell meg hva jeg skal gjøre. Men jeg er voksen nå. Dette må jeg klare selv.

Etterhvert blir jeg alikevel sittende bakerst igjen. Når jeg kom tilbake fra pausen hadde gutten med motorsagtskjorta satt seg forrerst. Til skrekk og advarsel. Jeg benytter sjansen til å finne fram Kaptein Nemos bibiotek og lese tretti gode sider. Når jeg ser opp har de to andre eksamensvaktene sovnet. Det er på tide å sette seg i repsekt igjen. I og med at jeg langtifra vekker et like skrekkinngytende nærvær som han med motorsagtskjorta, må jeg sette meg i repsekt på annet vis. Jeg skal skrive på tavlen. "Hvis kvittering!" skriver jeg.

Jeg lar det avslutte her. Ingen cliffhangers nå lenger. Resten av tiden bare satt jeg der. Nederst, og gremmet meg. Hva kan jeg si? Som tilhørende datagenerasjonen har jeg blitt sløv. Jeg fikk lest ut kaptein Nemo, siden jeg ikke turte å se opp mer. Det var en bra og dyp bok. Så dyp at jeg egentlig ikke skjønte alt som skjedde. Det var vel derfor den var så bra. Noen ganger er det rett og slett bedre å si for lite enn for mye.