som et barn igjen

Det var en av de lydene som sklir fra å ligge ulmende, men langt fra truende i bakgrunnen, til ren, skjærende støy: "Bibboperler, nå i flere farger, slik at du kan perle fargerike perlebrett".
Jeg befant meg i leketøysbutikken for første gang på mange år. Det slo meg at grunnen til at jeg var der, var mindre viktig enn grunnen til at jeg ikke har vært der på lenge. Det fikk meg til å angre, på ja, rett og slett hele mitt tidligere levde liv. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av. Jeg følte meg som et barn igjen.

Men jeg kunne ikke stå alt for lenge å bake ut den bitre, angrende følelsen. Jeg lot den stanse ved en bolle. Et brød hadde blitt for heftig omstendighetene tatt i betraktning. Istedet begynte jeg å hogge meg innover det uopdagete landskapet, og følte meg som selveste Robinson Crusoe, om ikke strandet på en øde øy, så i det minste som en av de første romanfigurene. For det var nettopp det dette var; en ny figur. Metaforisk sett.

Mye var ved det gode, gamle.Trampoliner man kunne hoppe på; så jeg hoppet. Det var biler man kunne prøvekjøre; så jeg prøvekjørte. Det var piano man kunne spille på; så jeg spilte. Det var baller man kunne leke med. Men det holdt jeg meg for god for. Baller kan man tross alt prøve overalt. Jeg satte istedet i vei mot mitt egentlige mål (som jo var mindre viktig men alikevel noe man ikke kan utelate. Det er jo selve årssaken. Eller er det en unnskyldning? Sannelig om jeg veit).

Det er nå vi har kommet til starten. Det er nå jeg blir klar over lyden. Det er nå det går opp for meg hva som egentlig har skjedd. Alle forandringene. For når den første gleden ved gjensynet springer hen, blir jeg klar over at ingenting er som før. ALT (intensjonal capslock) er forandret: Overalt i leketøysbutikken henger nemlig tvskjermer med reklame rettet mot barn. Og det er ikke vanlig reklame. Nei, dette er en fragmentert form. Alt vissvasset er spikket bort. Igjen står bare én setning som gjentas i det uendelige. Kort, godt og billig med andre ord. Og veldig skummelt. Som om noen forsøker å overtale deg. En befalende yttring gjentatt i det uendelige: "Gjør det, kjøp Bibboperler, gjør det kjøp bibboperler". Det er eklere enn å være på mc donalds da Justin runget over høytalerene under hele cheesburgeren. Dette er alvor.

Jeg blir stående som forfrosset. Jeg vet ikke hvor lenge. Til slutt tar jeg med meg en pose med perler. Betaler og går. Rystet inn til sjelen. Jeg føler meg som et barn igjen.