refleksjoner rundt Haruki Murakamis frie føljetonger, samt rundt jegperson og mat

I det siste har jeg lest en del bøker. Det er fint. Nå er jeg inne i sommerferieuka mi, og da kommer på en måte oppsamlinga av alt jeg ville ha lest i løpet av året. Akkurat nå holder jeg på med Sauejakten av Haruki Murakami. Den er bra. Før det lese jeg Dans, dans, dans av samme forfatter. Det besynderlige er imidlertidig at de to henger sammen, for det er ikke på en sånn åpen eller en mindre åpen-fri-oppfølger-måte. Nei det er på en slik måte at man nærmest har flaks dersom man leser Sauejakten først. Jeg hadde selvfølgelig uflaks, selv om jeg ikke vil kalle det akkurat det heller.

Poenget/greia/saken er at det ikke føles som samme jeg-person. Til tross for at han liker den samme type musikk, jobber i reklamebyrået han nevnte i Dans, dans, dans og anser seg selv som kun en middelmådig fyr -i likhet med i Dans, dans, dans så får jeg altså ikke følelsen av at det er samme jeg-person. Det er vanskelig å sette fingeren på det her og nå. Men det henger sammen med hvordan han var åpen for at drømmer betydde noe og den sjette sans i Dans, dans, dans. Mens han i sauejakten derimot syns det er merkelig bare det at han må jakte på en sau.

Men poenget er uansett at dette viser hvordan bøker kan kretse rundt de samme hendelsene uten å henge sammen. Dette syns jeg er bra. Noe annet jeg syns er bra er hvordan jeg-personen vektlegger detaljer i sin fortelling, og da særlig mat. Til og med det å steke pølser høres spennende ut når vår jeg-person gjør det: " Jeg tok noen pølser ut av kjøleskapet, brunet dem i en stekepanne og serverte til oss begge. Jeg spiste tre, hun to. Det blåste en kjølig bris inn av kjøkkenvinduet."

trekkfuglenes hemmelige liv

I det siste har jeg tenkt mye på trekkfuglen. Ikke slik å forstå at det er det eneste jeg har tenkt på. Det har ikke gått så langt at det har blitt en obsession, som jeg konstant går å ruger (pun intended) på. Men det har krysset tankene mine nå og da. For eksempel når jeg har vært ute, og det har kommet en linærle forbi har jeg tenkt litt på hvor i verden den har vært, hvor gammel den er, litt om tid. Slike ting. Alt dette kunne jeg selvsagt ha funnet svar på i går. Det er snakk om selve fasiten: Dokumentaren Trekkfuglenes hemmelige liv gikk på rikskanalen. Men selv om Jørn Hurum endelig har funnet sitt manglende mellomledd, vil ikke det automatisk si at jeg har funnet mitt. Vi har TV og 40 kanaler, men ingen kabel. Det sier seg selv at det blir vanskelig å se en dokumentar om trekkfugler med det utgangspunktet. Dermed må jeg tilegne meg kunnskapen om trekkfuglen på egenhånd.

Det starter i oppoverbakke: når jeg googler på trekkfugl får jeg opp ingen ringere enn Marit Boine. Jeg befinner meg i feil ende av språket. Jeg befinner meg i metaforenens dunkle mellomland, mens der jeg vil være er i språkets mest konkrete, bokstavelige betydning. Jeg vil være blandt trekkfuglene, mens nå er jeg blant trekkfuglene.

Etter litt om og men finner jeg ut dette:

1. en trekkfugl danner en motsetning til en standfugl
2. det er mulig å gå fra å være trekkfugl til å bli standfugl, det er med andre ord ikke en låst skjebne. Slik det er å være menneske. Du kan ikke gå fra å være menneske til å bli hund.
   
3. gjøken er en trekkfugl
4. den pleier å dra helt til Afrika.
   
5. det gjør også linerlen, låvesvalen og tårnseileren.
6. Tjelden derimot drar bare til Nederland.
7. fuglene har et indre kompass, de kan finne igjen samme tre år etter år, selv om de flyr tusenvis av kilometer i mellomtiden. Personlig sliter jeg bare jeg skal fra sentrum til grünerløkka en lørdagskveld.

Etterhvert skal jeg legge ut et bilde av en trekkfugl. Jeg må bare finne en først.