Nøyere utforskning av begrepet om "uoppdagede land"

Så var det plutselig mye som forandret seg; som at jeg ikke skal bo i den fineste leiligheta med tomatplantepotensiale og varme i alle rom med Eskil, men tvert i mot på knappe 12 kvm inkludert bad og oransje gardiner alene. Som at jeg ikke skal bli medieviter, men snarere kunstkritiker. Som at jeg ikke lenger bor i gode, gamle Oslo, men snarere det uuoppdagede Trondheim. Som at jeg plutselig ufortrødent har begynt å bruke semikolon i setningene fremfor de mindre radikale tegnsettingsformene kolon eller punktum. Ting forandrer seg med andre ord. Jeg har transcendert. Jeg holder meg stadig i bevegelse. Som Haruki Murakami ville sagt det: Så lenge musikken spiller er man nødt til å danse.

Nøyere utforskning av begrepet om å få "både i pose og sekk"

Hjertet dunker hardt. Jeg tenker hva hvis... Nei. Ikke alikevel.. Prøver å lytte til magefølelsen, men den er ikke der. Den er fraværende. "Hallo!" roper jeg. "Kan du høre meg??".Bortsett fra en svak rumling er det like stille. Jeg griper fatt i meg selv, rister meg så hardt det er mulig å riste seg selv. Hvorfor lærte jeg meg aldri buktaling tenker jeg. Det er i stunder som dette at buktalere går vinnende ut, med løftede armer og krans rundt halsen. Jeg har ikke en prestekrage i håret en gang. Eller, som jeg stadig spør meg selv: Har jeg litt for mange?

Nylig har jeg fått meddelsen at jeg har kommer inn på master i kunstkritikk i Trondheim. Og jeg som var så fornøyd med medievitenskap i Oslo at jeg allerede har svart ja, og søkt om lån og funnet tidenes fineste leilighet på sognsvann med terrasse med tomatplantepotensiale og verdens fineste dusj, blir plutselig rådvill. Kunstrkitikk er jo såå meg tenker jeg. Men er jeg villig til å bytt bort alt jeg har bygget opp her (dog i lego. Det nærmeste man kan komme legoland uten å dra til Danmark) for å titulere meg kunstkritiker? Tilsynelatende er det et lite problem. Nærmest ikke et problem i det hele tatt. Jeg kommer sikkert til å ende opp uten jobb uansett hva jeg titulerer meg som. Antageligvis er det ørliten større sjans for å få jobb som medieviter enn kunstkritiker, som jo er nærmest er en utdøende rase i det ganske land med unntag av Tommy Olsson som har knekt koden og fått større fokus på sin personae enn på artiklene sine.

Det hele koker ned til det der med pose og sekk. Et begrep jeg tidligere udiskutabelt sorterte som positivt i begrepenes resikuleringsstasjon. Nå heller jeg mer mot skadelig avfall, sammen med lyspærer, brødristere og plantegjødsel. Det sier litt. Da jeg tidligere skrev jeg hadde prestasjonsangst var det ikke en smak av det en gang. Nå overvelder det meg. Et feilsteg tenker jeg og alt er gjort. Men nei det er ikke sant svarer magen meg, før den fortsetter med sin mystiske rumling.

fotodoumentar: trekkfuglenes hemmelige liv

Tidligere da jeg skrev om trekkfuglene lovte jeg å legge ut bilde av en. Siden jeg anser meg selv som en kvinne av mitt ord (eller for, med? -mitt ord? Konjunksjonene er til å bli gal av. Hvertfall litt stressa. Hvis jeg fikk velge ville jeg valgt metaforene. Jeg er med andre ord både en kvinne av mitt ord, og en metaforkvinne. Metaforene er mye enklere. De samarbeider. Man vet til enhver tid hvor metaforene befinner seg. Stort sett hvertfall. Konjunksjonene derimot, de er overalt. De er så spredd at det er vanskelig å oppdage en og tenke; "Se det ja, FOR EN KONJUNKSJON!". Dessuten vet jeg ikke om det er riktig å bruke konjunksjoner i mitt tillfelle heller. Det kan godt tenkes det ikke er det. Når jeg tenker nærmere etter er jeg nærmest sikker på at det er noe annet. Men hva? Det aner jeg ikke. Norsk grammatikk og jeg har mye av det samme forholdet som konjunksjoner og jeg. Vi passer ikke sammen. Vi er ikke som hånd i handske. Eller fot i sko.)

Her kommer trekkfuglbildet:

Trekkfuglen er i midten. Det er en linærle. Men her fremstår den som en metafor for konjunksjonene. Liten og i midten av alt. Det er noe annet verdt å kommentere her også; bruk av mobilkamera. Det er første gang jeg publiserer et mobilkamerafoto på bloggen. Trolig den siste også, nå når jeg ser resultatet. En ivrig mobilfotograf vil jeg ikke skryte på meg at jeg er. Men til tross for det, et blinkskudd uten like. Mens jeg var i gang tok jeg dette også:
Det er den nye kjøkkenhåndsåpa vår. En ekte sunlight. Ennå er den litt truende og uvant. Det er som å tre litt for fort inn i de voksnes rekker. I dag skal vi forresten på visning på sognsvann. Så antageligvis forlater vi Anker. Det har vært et opplevelsesrikt halvår på boligfronten.

Tidenes prestasjonsangst

Også var det denna masteroppgaven da, som jeg absolutt ikke trodde jeg kom til å skrive, men som det ser ut til at jeg begynner på i år uansett. Jeg har kommet inn på master i medievitenskap, så noen tanker må man jo gjøre seg. For eksempel hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det er nå det skjer, jeg føler det på meg. Tidenes prestasjonsangst.

søndagsmorgen har gull i munn, blir fort full i munn

Søndagsmorgenen er den fineste stunden på hele uka. I dag regner det i tillegg, så da er det ekstra fint. Det hører liksom med til hele søndagsmorgenpakka. Søndagsmorgenen vil jeg karakterisere som en pusteluke. Søndagsmorgenpakka består av å gjøre ingenverdensting. Det er som å være liten igjen, og ha absolutt helt fri. Dette har jeg gjort hittill:
- Sitti på sengekanten å sett ut på regnet
- Lest i Norwegian Wood av Haruki Murakami (den er litt annerledes enn de andre bøkene hans)
- Sett litt mer ut av vinduet. Bonsaien og jeg liker at det regner. Vifta derimot er ikke like glad.
- Hørt Are og Odin på radio
- Tegnet. Først sykler, deretter mann på sykkel, og til sist sau. Det hele ble tilslutt et tidstypisk tour de france motiv.
- I tillegg har jeg kokt meg et egg
- Og nå skriver jeg blogg.
Spørsmålet blir hva jeg skal gjøre nå. Ulempen er at er at det er så mye å velge mellom på søndagsmorgenen at det alltid finnes en overhengende fare for at det blir hektisk istedenfor avslappende. Det er en felle det er fort gjort å gå i, men som jeg alikevel vil påstå jeg har kommet meg ganske greit unna denne morgenen. Nå er søndagsmorgenen imidlertidig snart slutt, og da skal jeg vaske opp. Noe jeg merker jeg gruer meg til, og dermed forsøker å unngå ved å finne opp påstander for å slippe unna. Blant annet at det er søndagsmorgen.

Om å montere en vifte, og hvor fint det kan være når man er ferdig

I går tok jeg det drastiske steget å gå til ankjøpelse av en vifte. Slik gikk det til step for step:
Klokken 09:00- Jeg våkner
Klokken 09:50- På vei til Claes Olson for å kjøpe vifte
Klokken 10:00- Claes Olson åpner
Klokken 10-01- Sammen med hundrevis andre viftetørste mennesker hiver jeg meg oppå den nyankomne haugen og håper på å trekke det lengste strået. Det oppstod raskt et dilemma om det lønnet seg å gå for kampanjevifta til 98 kr, eller den litt dyrere, og svarte til 249 kr. Jeg gikk for den litt dyrere, og svarte.
Klokken 10:25- Jeg er hjemme igjen. Gjør et første forsøk på å montere vifta. Alt går som smurt, frem til propellen skal på. Den skjebnevangre propellen.
Klokken 10: 30- Jeg spiser frokost mens jeg tenker over hvordan jeg skal få proppellen inn på viftestanga. Uten mat og drikke duger helten ikke tenker jeg. Det er med andre ord det nærmeste jeg kan komme å rope på Supermann in the real world.
Klokka 10:45- Etter å ha forsøkt alle mulige hjelpemidler, ringer jeg Clas Olson og gir de beskjed om at det er noe feil med vifta. De ber meg komme ned med den, så skal de se på den.
Klokka 10:55- Jeg oppdager utenfor Oslo City at jeg har foretatt den klassiske-gå-med-skjørtet-i-trusa. Men lar meg ikke hindre av det. Ingenting kan hindre meg nå tenker jeg, og føler meg sterk og ustoppelig.
Klokka 11:00- Jeg panikkløper bort til en av de som jobber på Clas Olson. Jeg er stressa i tilfelle den ikke virker, jeg må ha en ny og det ikker er igjen noen ny. Det er det verst tenkelige scenarioet. Men han som jobber på Clas Olson ser litt på vifta. Så trekker han av en gummiring på viftestanga. Den så jeg visst ikke sier jeg. Nå er det ingen sak lenger å få på proppellen viser han meg. Jeg føler meg ikke så stor og sterk lenger. Heller litt liten og dum.
Klokken 11: 40- Vindunderet er ferdigmonteret.

Nå står'n å maler bak meg, nesten som en katt. Vi forstår hverandre, vifta og jeg. Vi lever i en fullkommen harmoni. De mest nærliggende metaforene må være Ying og Yang. Det sier litt om hvor bra vi har det. Ovenfor er nok en bekreftelse på det enestående forholdet, fra photoshooten vi hadde i stad.