fotodoumentar: trekkfuglenes hemmelige liv

Tidligere da jeg skrev om trekkfuglene lovte jeg å legge ut bilde av en. Siden jeg anser meg selv som en kvinne av mitt ord (eller for, med? -mitt ord? Konjunksjonene er til å bli gal av. Hvertfall litt stressa. Hvis jeg fikk velge ville jeg valgt metaforene. Jeg er med andre ord både en kvinne av mitt ord, og en metaforkvinne. Metaforene er mye enklere. De samarbeider. Man vet til enhver tid hvor metaforene befinner seg. Stort sett hvertfall. Konjunksjonene derimot, de er overalt. De er så spredd at det er vanskelig å oppdage en og tenke; "Se det ja, FOR EN KONJUNKSJON!". Dessuten vet jeg ikke om det er riktig å bruke konjunksjoner i mitt tillfelle heller. Det kan godt tenkes det ikke er det. Når jeg tenker nærmere etter er jeg nærmest sikker på at det er noe annet. Men hva? Det aner jeg ikke. Norsk grammatikk og jeg har mye av det samme forholdet som konjunksjoner og jeg. Vi passer ikke sammen. Vi er ikke som hånd i handske. Eller fot i sko.)

Her kommer trekkfuglbildet:

Trekkfuglen er i midten. Det er en linærle. Men her fremstår den som en metafor for konjunksjonene. Liten og i midten av alt. Det er noe annet verdt å kommentere her også; bruk av mobilkamera. Det er første gang jeg publiserer et mobilkamerafoto på bloggen. Trolig den siste også, nå når jeg ser resultatet. En ivrig mobilfotograf vil jeg ikke skryte på meg at jeg er. Men til tross for det, et blinkskudd uten like. Mens jeg var i gang tok jeg dette også:
Det er den nye kjøkkenhåndsåpa vår. En ekte sunlight. Ennå er den litt truende og uvant. Det er som å tre litt for fort inn i de voksnes rekker. I dag skal vi forresten på visning på sognsvann. Så antageligvis forlater vi Anker. Det har vært et opplevelsesrikt halvår på boligfronten.