Nøyere utforskning av begrepet om å få "både i pose og sekk"

Hjertet dunker hardt. Jeg tenker hva hvis... Nei. Ikke alikevel.. Prøver å lytte til magefølelsen, men den er ikke der. Den er fraværende. "Hallo!" roper jeg. "Kan du høre meg??".Bortsett fra en svak rumling er det like stille. Jeg griper fatt i meg selv, rister meg så hardt det er mulig å riste seg selv. Hvorfor lærte jeg meg aldri buktaling tenker jeg. Det er i stunder som dette at buktalere går vinnende ut, med løftede armer og krans rundt halsen. Jeg har ikke en prestekrage i håret en gang. Eller, som jeg stadig spør meg selv: Har jeg litt for mange?

Nylig har jeg fått meddelsen at jeg har kommer inn på master i kunstkritikk i Trondheim. Og jeg som var så fornøyd med medievitenskap i Oslo at jeg allerede har svart ja, og søkt om lån og funnet tidenes fineste leilighet på sognsvann med terrasse med tomatplantepotensiale og verdens fineste dusj, blir plutselig rådvill. Kunstrkitikk er jo såå meg tenker jeg. Men er jeg villig til å bytt bort alt jeg har bygget opp her (dog i lego. Det nærmeste man kan komme legoland uten å dra til Danmark) for å titulere meg kunstkritiker? Tilsynelatende er det et lite problem. Nærmest ikke et problem i det hele tatt. Jeg kommer sikkert til å ende opp uten jobb uansett hva jeg titulerer meg som. Antageligvis er det ørliten større sjans for å få jobb som medieviter enn kunstkritiker, som jo er nærmest er en utdøende rase i det ganske land med unntag av Tommy Olsson som har knekt koden og fått større fokus på sin personae enn på artiklene sine.

Det hele koker ned til det der med pose og sekk. Et begrep jeg tidligere udiskutabelt sorterte som positivt i begrepenes resikuleringsstasjon. Nå heller jeg mer mot skadelig avfall, sammen med lyspærer, brødristere og plantegjødsel. Det sier litt. Da jeg tidligere skrev jeg hadde prestasjonsangst var det ikke en smak av det en gang. Nå overvelder det meg. Et feilsteg tenker jeg og alt er gjort. Men nei det er ikke sant svarer magen meg, før den fortsetter med sin mystiske rumling.