Å ha svin på skogen

Jeg har blitt sjuk. Mer er det ikke å si om den saken. Bortsett fra å være typisk, er det særdeles kjedelig siden det innebærer at jeg kun har 12 kvm (inkl bad) å boltre meg på. Men siden jeg er sjuk så boltrer jeg ikke så mye. Jeg sitter for det meste stille på kontorstolen min, og innser at jeg må skaffe meg en stol til. Også har jeg både lest om anmeldelser og anmeldelser til i morra. I tillegg har jeg nesten spist opp ei bøtte med honning, drukket masse sitronte og spist råmelktabletter til den store gullmedaljen. Istad gurgla jeg til og med litt rom. Jeg satser med andre ord på å være frisk til i morgen. Da er det mye annet enn å sitte stille på 12 kvm som står på programmet. Da skal det løpes og hoppes og jubles. Jeg vil ikke ha noen svin på skogen for å si det sånn.

det tjukke uleselige kapittelet i Trondheim by

Det er vanskelig å vinne i Lotto. Det sies at det er like vanskelig som å råke en bøtte, tilfeldig plassert på strekningen mellom Oslo og Trondheim, med en ball. Det er vanskelig. Det både sier seg selv, samtidig som jeg kan si det siden jeg vet alt om det nå. Det sier med andre ord ikke så rent lite. Men sammenlignet med det å reise med kollektivtransport fra Dragvoll og ned til Trondheimsentrum er det lett.

Kollektivtransporten i Trondheim sentrum er et kapittel for seg selv, som det heter. Det er et tjukt kapittel i en tjukk, ugjennomtrengelig bok du nesten må være Einstein for å pløye gjennom. Sånn som i dag. Det er søndag og jeg begynner på jobb klokka tre. Selv om bussen ikke bruker mer enn ti minutter, må jeg dra herfra kvart over to. De få av alle bussene som går bruker nemlig halvtimesruter. Det er en sirkel: Jeg er ikke Einstein, så jeg tror jeg må skaffe meg en sykkel. Men fordi alle sykler (eller kjører, noe som er utelukket for min del) er det nesten ikke for kollektivtransport her å regne.

Det er utvilsomt bedre med sykkel, men ikke opp bakkene. Når du endelig sitter på en buss er det ingen måte å få med seg hvor bussen er og hva som er neste stopp. Det er ingen skjermer, ingen bussjåfør som annonserer via mikrofon eller kart. Det er ikke en gang en busstabell. Derfor: Jeg tror jeg skal begynne å spille i Lotto, vinnerlykka er gedigen i forhold til å komme fram på rett tid til rett sted i Trondheim.

Grøntmix og kunstkritikk i salig blanding. Pluss litt til.

I dag har store forandringer skjedd i leiligheta mi her på Voll Studentby. Vi har nemlig gått fra å være én til å bli to. Det første møtet gikk fort for seg. Man kan vel si det var kjærlighet ved/på/i første blikk. Jeg har nemlig gått til det drastiske steget å skaffe meg en "grøntmix" på tilbud til 39.90,-. Inkludert potte. Et realt kupp med andre ord. Ellers har byen blitt litt mindre for meg i dag. Jeg har oppdaget hvor flere av bydelene ligger. Og jeg har fått jobb. På en 7-11 på Bakklandet. Ikke så veldig kunstkritisk, men absolutt en start.

Den mystiske mannen

I dag da jeg våknet stod det en mann på rommet.
Omtrent slik var samtalen:
- Hallo. sa han.
- Hallo. sa jeg.
- Jeg banka på men det var ingen som åpna sa han.
- Ånei, sa jeg. -Jeg tok nattoget nemlig.
-Åja. sa han. -Skal jeg gå ut så du får kledd på deg litt?
- Ja det kan du jo kanskje gjøre. sa jeg.
Det viste seg at det var vaktmesteren som var innom for å fikse vasken. Noe som foregikk forholdsvis fint, etter den noe pinlige starten. De øvrige delene av dagen har foregått rimelig smertefritt. Til tross for at jeg (bokstavelig?) våknet på feil bein, og fant en femkløver på vei til skolen. I dag var på en måte første skoledag. Som de kunstkritikerne vi er fikk vi i oppgave å anmelde Dragvolls kantine, så timen ble hovedsakelig tilberagt der. Det hele virker med andre ord temmelig lovende.

første dag i Trondheim er like kaotisk (minst)

Nå sitter jeg på det nye rommet mitt. Opprinnelig var tanken å legge ut bilder, men de får komme senere. Mens dere venter i spenning, vil jeg gi en smakebit i form av ord. Det er rett og slett det beste jeg kan få til nå, men til gjengjeld er det svært billedrike ord. Hvis jeg kan dra det så langt. Rommet kan sies å være en en smakfull kombinasjon av løvgul og blå, hentet igjen i gardinene som er gule med blå prikker. Det sier vel alt. I tillegg har jeg utsikt til Coop. Det sier vel litt til. I dag turte jeg ikke annet enn å be om en innmeldingsbrosjyre, så nå sitter jeg her å vurderer om det er vits å betale 100 kr i depositum for å bli medlem (penger jeg får igjen når jeg melder meg ut, men det er så mye det koster å opprette en bruker. Jeg kan ikke fatte hvor Coop åpner medlemskontoer som er så dyre). Det sier vel resten.

Forøvrig har jeg hatt mitt første møte med Dragvoll i dag, og vært flink og både oppretta kort,databruker og andre ting som følger som perler på en snor som skal til for å bli en flink student. Jeg husker rett og slett ikke alt jeg har oppretta fordi jeg har vært så flink til å opprette ting. Det er sånn det skal være. Ellers har store deler av dagen gått med til å gå i sirkler. Ufrivillige vel og merke. Men det er vel slik det er å flytte til en fremmed by; Et utpreget tilfelle av å gå i sirkler.

Nå skal jeg rydde ut av sekken, for i morgen den dag drar jeg til hjem igjen for å fylle den. Jeg har rett og slett feiga ut. I tilegg til at jeg har kommet på en rekke ting som hadde vært fine å ha her. Vifta mi foreksempel, siden vinduet mangler lås og bare slår og slår. En tallerken hadde også vært fint å ha. Oslo here I Come. (Men jeg vil returnere, og da returnerer jeg sterkt).

siste dag i Oslo er en kaotisk dag i Oslo

Nå skulle jeg egentlig ha pakka. Rundt meg ligger det asker, sekker, poser, trillekofferter med dyner og slike ting. Slike ting som vitner om at jeg snart skal flytte. Jeg har alt for mye å gjøre. Jeg tenker hele tiden at det kan jeg gjøre i morgen istedet, helt til det ikke kan gjøres i morgen lenger og det er det punktet jeg har kommet til nå. The point of no return. Et skjebnesvangert punkt. Lik Indiana Jones dilemma mellom å slenge seg utenfor klippen eller sloss mot ulvene kaldsvetter jeg over valget mellom å pakke bøker eller teboksen nederst i sekken. I morgen reiser jeg. Allerede i morgen, tenker jeg. Huff, jeg har så mye å gjøre tenker jeg. Men hvor skal jeg starte? Det blir for mye. Istedet lakker jeg neglene mine rosa, drikker te og hører på hello saferide mens jeg planlegger hvilken serieboks jeg skal kjøpe med meg på toget.

untitled number 1

Så var det søndagsmorgen igjen.
I det siste har det bare vært søndagsmorgener, ettersom jeg ifor tida er en såkalt "fulltidsarbeider". Det gir meg et nytt innblikk i tid. Alle dagene glir inn i hverandre som den samme. Bortsett fra søndagen for da har jeg fri.
I dag skal jeg ikke gjøre noe annet enn å lese. Boken jeg holder jeg på med nå er Michael K, hans liv og tid. Den virker grei. Riktignok har jeg bare kommet til side 35 men det skal rettes på idag. Det virker som en bok som fortjener litt mer oppmerksomhet. Nå ligger den å gråter etter mangel på nettopp det. Snart blir jeg nødt til å løfte den opp og vugge den i søvn igjen. "Så, så" skal jeg si.
Nå er det bare en uke igjen å jobbe. Det er godt. Jeg har innsett to ting:

• Jeg er glad jeg ikke jobber fullt hele året, men skal studere (noe som minner meg på at jeg snart bør begynne å pakke, dersom jeg ikke hadde vært trofast tilhenger av begrepet "den tid den sorg")
• Det passer meg ikke å jobbe fulltid hele året etter jeg er ferdig med å studere heller. Tidenkommer til å forsvinne. Jammen bra jeg har tatt kunstkritikk for da kommer jeg ikke til å jobbe i det hele tatt.

Også innså jeg akkurat en tredje ting:

• Selv om det skjer mye fælt er det bra man kan se hva slags vær det er der. Som i Gojra, Hvaler og Vancouver.