Golconda

Det tok bare et par dager før den nye paraplyen min ble slitt. Det er første gang jeg har sliti ut en paraply. Nå består den stort sett av stålpinner. Med andre ord har den mistet litt av paraplystatusen. I tillegg vrenger den seg når jeg er ute. Sånn som på film. Bare at dette er ikke film. Det er Trondheim. Og her blåser det. Også regner det. Samtidig.

Det fikk meg til å tenke på Magrittes paraply som har fint vær inni seg. Da tror man på en måte at det alltid er fint vær selv om det regner. Det er en god idé. Det er bare det at Magritte aldri hadde en så god idé. Hans idé var derimot mye dårligere. Så dårlig at jeg ikke vil gjengi den i annen form en stikkord. Det holder med to: Paraply, Vannglass. Det sier sitt. Den gode idéen er derimot en reproduksjon, eller en såkalt sampling av flere av Magrittes motiver. For visst var han glad i paraplyer, og visst var han glad i blå himmel med skyer, spessielt i blå himmel med skyer, men ikke akkurat samtidig. Skuffende i grunn.