den nye leiligheten

Noe som må sies å ha kommet litt i bakgrunn av huden min den siste tiden, er at Eskil og jeg har flyttet. I dag er det to uker siden vi tok det siste flyttelasset fra gode gamle Majorstuen og over til Anker Studenthjem. Det øverste bildet viser gangen vår. Og forsåvidt stua vår og arbeidsrommet vårt også. På det midtre bildet er soverommet vårt. Og arbeidsrommet, og forsåvidt stua vår der også. Det mest iøyenfallende er antagelig den store senga. For på de 23 m vi har til rådighet, dekker senga og badet en god halvpart. På bildet er også en av de to stolene som stod her når vi flyttet inn. Det er den gode. Den andre er en kontorstol i plast. Derfor må vi rullere. På det nederste bildet er kjøkkenkroken vår, med to kokeplater. Vi kan med andre ord ikke lage pizza, men prøver å ikke tenke for mye på det. Vi kan lage mye annet bra istedet. For tiden er vi opptatt av å tømme fryseren etter at jeg var på handletur i Sverige før jul og fråtset som en pensjonist i Charlottenbergs bugnende kjøttdisk. I midlertidig før vi fant ut at fryseren på Anker er en kjøleskapsfryser, og at maten i en slik fryser kun holder seg i tre dager. Det sier seg dermed selv at vi har levd på kyllingfilet og hamburgere de siste ukene. Så mesterparten av tiden min går med på å bytte mellom hard eller myk stol ettersom legen sa jeg måtte holde meg i ro. Jeg ymter frampå med en svak sammenligning med Carrie her jeg sitter på den harde kontorstolen midt i byen og ser ut gjennom vinduet. Og trives derfor med det. Nå skal jeg snart driste meg til å moppe gulvet.

Om: Dråpen som tipper begeret

"Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen" skriver Ari Behn i et innlegg i dagbladet i dag. Jeg må holde pusten og lese linjen om igjen. Og om igjen. Jeg må virkelig konsentrere meg for å forstå hva han forsøker å si. Men undres likevel på om det kan være noe så enkelt som; at han innser at de er forskjellige. Erlend Loe og han.

Det er greit nok. Det visste de fleste fra før. Det kan til og med antydes at det går et skille i norsk litteratur. Man leser ikke begge. Enten leser man Ari Behn, eller så leser man Erlend Loe. Jeg leser Loe. Jeg ikke bare leser. Jeg sluker. Jeg sluker hver bok opptil flere ganger (selv om det skal innrømmes at det er den tidlige Loe jeg foretrekker. Om bankebrettet og elgen Bongo. Jeg bare elsker Bongo.)

Derfor føler jeg meg litt støtt. Når Behn skriver at: "Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen." For meg er ikke Behn et bordben fra Europris en gang. Det er tydelig at det her er snakk om dråpen som tipper begeret.

Det har blåst mye rundt ørene på Behn i det siste. Mer enn hva de fleste ville tålt. Men å la det gå utover Loe? Om Behn taler som forfatter, eller kongelig, eller for å demonstrere at han ikke er kongelig (noen ganger passer det å være kongelig andre ganger ikke) veit jeg ikke. Men sannelig; Her jeg sitter med erythema multiforme (kløen min hadde altså et navn. et sjeldent navn) å klør på rekreasjon hjemme i Brumunddal etter flere netters søvnløshet merker jeg at begeret mitt begynner å bli fullt også.

Etter den søte kløe eller noe...

Jeg har plutselig blitt klar over at jeg har hud.

Ikke at jeg ikke har tenkt over det tidligere. Det er bare det at nå er huden min alt som opptar meg. Tankene kretser rundt huden døgnet rundt.

Huden har blitt en stor belastning i det siste, og selv om jeg (fremdeles) har selvinnsikt nok til å innse at jeg kommer til å angre på dette utsagnet om noen dager (forhåpentligvis!) sier jeg det alikevel: Jeg HATER huden min.

Det begynte for noen dager siden med at jeg kjente det kriblet litt i foten når jeg tok på meg skoen. Svakt. Bakerst i bakhodet var det noe som sa at denne kriblingen virket kjent. Men der og da tenkte jeg ikke over det fordi det plaget meg ikke noe særlig. Ikke der og da.

På kvelden innså jeg at kriblingen jeg hadde kjent minnet uhyggelig om sommeren. Og ikke den lyse fine sommerdagen med vannmelon og sol. Nei, dette var sommerens mørkeste side. Så mørk at den nesten er svart. Denne kriblingen minnet meg nemlig om myggen. Og riktignok: Dagen etter trådde de fram på scenen en etter en. De røde små prikkene. De ble mange. Noen dager senere var de ikke små lenger. De hovnet opp og ble store og røde. Og de klødde. Jeg gjorde ikke annet enn å klø. Jeg var mer rød enn jeg var hvit.

Legene klarte ikke å si hva det var. Selvfølgelig. Noe som gjør det hele enda verre. Uvitenheten. Men i går brukte jeg en god time m.m. på legevakten, og var forøvrig vitne til flere dramatiske situasjoner som innebar b.la. blod på stol, men dette vil jeg ikke konsentrere meg mer om her og nå. Nå vil jeg kun konsentere meg om huden min. Legen sa det kunne dreie seg om en forlengelse av forkjølelsen. (Jeg nevnte forkjølelsen såvidt i forrige blogg. Det slår meg at jeg i den siste tiden har klaget mye i bloggene mine. Men det er slik det er. Det må ut. Jeg satser på å skrive det ut av meg. ) - At det rett og slett er imunforsvaret eller noe. Jeg hater immunforsvaret.

Og nå tenker jeg på det døgnet rundt. Jeg tenker på at jeg aldri har tenkt på denne måten om huden før. Huden min er der. Utenpå meg. Jeg er hud som klør. Jeg tenker på at huden er ekkel. Men nå må jeg ut å kjøpe hvitvask.

før og nå :part 114

"Klikk klikk klikk" sa det.

Først nærmest umerkelig. Så jeg fortsatte med mitt, å ta ut vasken fra vaskemaskinen og inn i tørketrommelen. "Klikk klikk klikk" sa det enda en gang, denne gangen noe sterkere. Det kunne ikke være tilfeldig slo det ned i meg. Det måtte være noen som ville inn. Men var det trygt å bare åpne døren? "Klikk klikk klikk" lyden var høyere enn noen gang tidligere, så jeg sneik meg mot døren redd for hva som kunne være på andre siden. Jeg dro dørhåndtaket ned med skjelvende hånd, mens jeg sakte vrei om låsen.

"Endelig! Jeg har stått her å banka i ti minutter minst!" Det var en gammel dame som stod utenfor, med IKEA bagen full av klær som skulle vaskes og en nøkkel i hånden som lydkilden tilsynelatende stammet fra. Ikke at hun ikke skjønte hvordan en nøkkel fungerte, neida, låsen bare fungerte ikke, det var jo sånn før jul også og enda hadde ingen reparert det. Det er for dårlig konkluderte hun med, og kom inn i vaskerommet.

"Regler er regler" belærte hun meg da hun var inne. "Det er viktig å holde seg til regler for å klare seg her i verden.  Her i vaskerommer er det alltid noen som er misfornøyde". Jeg samtykket. Selvsagt er regler viktige. Hadde man vask klokken tolv så hadde man vask klokken tolv. Jeg følte meg som en opprører som hadde satt på vask klokken 10.30. (mens jeg egentlig skulle ha satt på klokken 10.00)

Deretter måtte jeg hjelpe henne å se hvor mye hun hadde igjen på vaskekortet, noe somtil  hennes overraskelse viste seg å være hele hundreogtredve kroner. Mens hun trodde det bare skulle være noen tiere. Ettersom hun tydeligvis så dårlig spurte jeg henne om jeg skulle hjelpe henne å trykke på riktig maskin. Hun sa hun klarte det selv. Da kunne hun nemlig føle seg fram. 

Det var omtrent her at jeg la merke til det. Mens hun stod der og brukte en god stund på å føle seg fram til den riktige knappen. Hun hadde på seg stilletthæler. 

Hun ruget kanskje en 10 cm over bakken, noe som førte til at jeg mistet både munn og mæle. Ja, fremdeles slår det meg som ganske ufattelig. Denne gamle damen, som knapt kunne se og gå, klarte å ta seg fram i stilletthæler jeg aldri kunne drømme om å gå i. Det var på dette tidspunktet at jeg også la merke til at bortsett fra stilletthælene hadde hun på en rød dress. Det var tydelig at hun hadde brukt tid på å pynte seg ja, kanskje bare fordi hun skulle i vaskerommet i dag. Og jeg? tenkte jeg nesten litt for selvbebreidende slo det meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde stått opp ti minutter før jeg befant meg nede i vaskerommet. Det sier seg dermed selv at jeg har sett freshere ut enn det jeg gjorde på daværende tidspunkt. 

Ikke nok med det.

Hun anklaget meg for å vaske mange klær. Eller rettere sagt så spurte hun meg om hvor mange barn jeg hadde ettersom jeg vasket så mange. Jeg krympet meg og måtte innrømme at det bare var mine klær. Sannheten var til og med at jeg knapt fikk vasket halvparten i dag. Det tørte jeg ikke si til henne. Dermed sa jeg at jeg hadde vært sjuk og derfor ikke har fått vasket så mye i det siste. Sannheten er i midlertidig at selv om jeg denne gangen har vært sjuk, er det ikke derfor det var så mye klær.  Sannheten er at jeg ikke gidder. Og det kom den gamle damen også fram til. "Si det" sa hun. "Du gidder ikke du!" 

Dermed trippet hun ut på sine høye stillhetthæler, mens jeg stod igjen å hang opp klesvasken og var glad jeg er ung nå. Og ikke da. Og følte meg aldri så lite husmor til tross for at jeg ikke gadd oftere.