Petras gang

Forflytningen opp

2009-09-29T13:13:00.004+02:00

Det er på tide med en forflytning. Ikke nødvendigvis til høyere sfærer, men det kan jo ses på som det også. En etasje eller to opp blir det hvertfall. Det kommer an på hvor stort hus du har. Dette er kun en liten advarsel. Ikke nødvendigvis så streng. Se heller på det som en liten OBSOBS, eller kanskje en NB. For neste gang du er her, vil dette innlegget fremdeles stå her. Det vil være det siste. Litt vemodig er det jo, men det er en grunn. Det finnes alltid en grunn. For grunn. Men hei! Lys opp litt. Det jeg prøver å si er at det ikke er en ETC. Det er mer en OSV. Eller en M.M. For jeg fortsetter. Javisst! Men jeg fortsetter her. Det er på tide å flytte opp til loftet (Det er ikke helt ferdigbygget enda, men det kommer seg).

det kritiske Blikket

2009-09-20T19:48:00.005+02:00

Nå burde jeg egentlig ha jobbet med et innlegg jeg skal ha på skolen. Det handler om å se på en anmeldelse med argusøyne, eller med et kritiskBlikk som det heter i min (forhåpentligvis) kommende bransje. Jeg veit ikke hva som er verst. At det må være med et kritisk blikk siden jeg er så veldig veldig lite kritisk, men tvert i mot lett påvirkelig og åpent for alt. Eller at objektet for analysen er anmeldelse. Jeg tror kanskje det er det siste. Uansett hvor mye jeg ser på anmeldelsen ser jeg ikke annet enn verkene som gjemmer seg bak. Ser ikke sola for skyene. For å si det sånn. For når man sier det sånn så har man allerede sagt det sånn så det ække no vits å si at det er sånn man har sagt det, og på samme måte er det med anmeldelsen. Det ække no vits å se på hva noen har sagt når det er så mye man har lyst til å si om det de har sagt allerede. Eller noe lignende.

Så hva gjør jeg istede?
Jeg ser på Frustrerte Fruer. Eller så. For nå som jeg endelig tenkte at jeg fortjente å slappe av litt ettersom jeg har vært så flink å jobba så mange dager i strekk (nesten en hel arbeidsuke) så var det bare to episoder igjen av hele sesongen. Og jeg har allerede sett én. Det vil si at jeg kun har igjen én. En krise i seg selv. For er det én ting som ikke finnes i Trondheim så er det en platekompaniet som er åpent på søndager. Det finnes knapt én platekompaniet. Så dermed sitter jeg her istedet med et kritiskblikk vendt mot fraværet av Frustrerte Fruer og venter på at sola skal trenge gjennom.

Golconda

2009-09-13T20:46:00.005+02:00

Det tok bare et par dager før den nye paraplyen min ble slitt. Det er første gang jeg har sliti ut en paraply. Nå består den stort sett av stålpinner. Med andre ord har den mistet litt av paraplystatusen. I tillegg vrenger den seg når jeg er ute. Sånn som på film. Bare at dette er ikke film. Det er Trondheim. Og her blåser det. Også regner det. Samtidig.

Det fikk meg til å tenke på Magrittes paraply som har fint vær inni seg. Da tror man på en måte at det alltid er fint vær selv om det regner. Det er en god idé. Det er bare det at Magritte aldri hadde en så god idé. Hans idé var derimot mye dårligere. Så dårlig at jeg ikke vil gjengi den i annen form en stikkord. Det holder med to: Paraply, Vannglass. Det sier sitt. Den gode idéen er derimot en reproduksjon, eller en såkalt sampling av flere av Magrittes motiver. For visst var han glad i paraplyer, og visst var han glad i blå himmel med skyer, spessielt i blå himmel med skyer, men ikke akkurat samtidig. Skuffende i grunn.

Petrasgang proudly presents Punkt IV i statsbudsjettet

2009-09-01T22:21:00.004+02:00

Mens jeg satt å saumfarte statsbudsjettet for 2009 stod det bare plutselig der. Jeg måtte se en gang til. Og enda en. Men det forsvant ikke. Altså måtte det stå der helt sikkert. Selv om jeg fremdeles ikke kan/kunne/vil få meg til å tro det. Det må være forkjølelsen. Uansett; Petrasgang proudly presents Punkt IV i statsbudsjettet under "Fullmakter til å pådra staten forpliktelser utover gitte bevilgninger" :

Dekning av forsikringstilfelle
Stortinget samtykker i at Kongen i 2009 kan inngå avtaler om forsikringsansvar i forbindelse med utenlandske utstillinger innenfor en samlet ramme for nytt og gammelt ansvar som ikke må overstige 4 000 mill. kroner.

Tidenes forsikringssvindel; ei lita ripe i Kronprinsesse Sonja malt av Andy Warhol, og Kongen kan stikke av med hele oljefondet. Det er ikke rart det ikke er lov å røre på utstillinger. "Ikke rør" er heretter min venn. Hadde "ikke rør" vært på Facebook hadde jeg spurt henne med en gang.

Og grunnen til at jeg saumfarte statsbudsjettet, noe som kanskje er like oppsiktsvekkende, minst, hører hjemme et annet sted til en annen tid. Men av mye mindre interresante grunner.

Å ha svin på skogen

2009-08-31T22:03:00.003+02:00

Jeg har blitt sjuk. Mer er det ikke å si om den saken. Bortsett fra å være typisk, er det særdeles kjedelig siden det innebærer at jeg kun har 12 kvm (inkl bad) å boltre meg på. Men siden jeg er sjuk så boltrer jeg ikke så mye. Jeg sitter for det meste stille på kontorstolen min, og innser at jeg må skaffe meg en stol til. Også har jeg både lest om anmeldelser og anmeldelser til i morra. I tillegg har jeg nesten spist opp ei bøtte med honning, drukket masse sitronte og spist råmelktabletter til den store gullmedaljen. Istad gurgla jeg til og med litt rom. Jeg satser med andre ord på å være frisk til i morgen. Da er det mye annet enn å sitte stille på 12 kvm som står på programmet. Da skal det løpes og hoppes og jubles. Jeg vil ikke ha noen svin på skogen for å si det sånn.

det tjukke uleselige kapittelet i Trondheim by

2009-08-30T13:16:00.003+02:00

Det er vanskelig å vinne i Lotto. Det sies at det er like vanskelig som å råke en bøtte, tilfeldig plassert på strekningen mellom Oslo og Trondheim, med en ball. Det er vanskelig. Det både sier seg selv, samtidig som jeg kan si det siden jeg vet alt om det nå. Det sier med andre ord ikke så rent lite. Men sammenlignet med det å reise med kollektivtransport fra Dragvoll og ned til Trondheimsentrum er det lett.

Kollektivtransporten i Trondheim sentrum er et kapittel for seg selv, som det heter. Det er et tjukt kapittel i en tjukk, ugjennomtrengelig bok du nesten må være Einstein for å pløye gjennom. Sånn som i dag. Det er søndag og jeg begynner på jobb klokka tre. Selv om bussen ikke bruker mer enn ti minutter, må jeg dra herfra kvart over to. De få av alle bussene som går bruker nemlig halvtimesruter. Det er en sirkel: Jeg er ikke Einstein, så jeg tror jeg må skaffe meg en sykkel. Men fordi alle sykler (eller kjører, noe som er utelukket for min del) er det nesten ikke for kollektivtransport her å regne.

Det er utvilsomt bedre med sykkel, men ikke opp bakkene. Når du endelig sitter på en buss er det ingen måte å få med seg hvor bussen er og hva som er neste stopp. Det er ingen skjermer, ingen bussjåfør som annonserer via mikrofon eller kart. Det er ikke en gang en busstabell. Derfor: Jeg tror jeg skal begynne å spille i Lotto, vinnerlykka er gedigen i forhold til å komme fram på rett tid til rett sted i Trondheim.

Grøntmix og kunstkritikk i salig blanding. Pluss litt til.

2009-08-26T22:10:00.004+02:00

I dag har store forandringer skjedd i leiligheta mi her på Voll Studentby. Vi har nemlig gått fra å være én til å bli to. Det første møtet gikk fort for seg. Man kan vel si det var kjærlighet ved/på/i første blikk. Jeg har nemlig gått til det drastiske steget å skaffe meg en "grøntmix" på tilbud til 39.90,-. Inkludert potte. Et realt kupp med andre ord. Ellers har byen blitt litt mindre for meg i dag. Jeg har oppdaget hvor flere av bydelene ligger. Og jeg har fått jobb. På en 7-11 på Bakklandet. Ikke så veldig kunstkritisk, men absolutt en start.

Den mystiske mannen

2009-08-25T22:42:00.003+02:00

I dag da jeg våknet stod det en mann på rommet.
Omtrent slik var samtalen:
- Hallo. sa han.
- Hallo. sa jeg.
- Jeg banka på men det var ingen som åpna sa han.
- Ånei, sa jeg. -Jeg tok nattoget nemlig.
-Åja. sa han. -Skal jeg gå ut så du får kledd på deg litt?
- Ja det kan du jo kanskje gjøre. sa jeg.
Det viste seg at det var vaktmesteren som var innom for å fikse vasken. Noe som foregikk forholdsvis fint, etter den noe pinlige starten. De øvrige delene av dagen har foregått rimelig smertefritt. Til tross for at jeg (bokstavelig?) våknet på feil bein, og fant en femkløver på vei til skolen. I dag var på en måte første skoledag. Som de kunstkritikerne vi er fikk vi i oppgave å anmelde Dragvolls kantine, så timen ble hovedsakelig tilberagt der. Det hele virker med andre ord temmelig lovende.

første dag i Trondheim er like kaotisk (minst)

2009-08-20T22:48:00.003+02:00

Nå sitter jeg på det nye rommet mitt. Opprinnelig var tanken å legge ut bilder, men de får komme senere. Mens dere venter i spenning, vil jeg gi en smakebit i form av ord. Det er rett og slett det beste jeg kan få til nå, men til gjengjeld er det svært billedrike ord. Hvis jeg kan dra det så langt. Rommet kan sies å være en en smakfull kombinasjon av løvgul og blå, hentet igjen i gardinene som er gule med blå prikker. Det sier vel alt. I tillegg har jeg utsikt til Coop. Det sier vel litt til. I dag turte jeg ikke annet enn å be om en innmeldingsbrosjyre, så nå sitter jeg her å vurderer om det er vits å betale 100 kr i depositum for å bli medlem (penger jeg får igjen når jeg melder meg ut, men det er så mye det koster å opprette en bruker. Jeg kan ikke fatte hvor Coop åpner medlemskontoer som er så dyre). Det sier vel resten.

Forøvrig har jeg hatt mitt første møte med Dragvoll i dag, og vært flink og både oppretta kort,databruker og andre ting som følger som perler på en snor som skal til for å bli en flink student. Jeg husker rett og slett ikke alt jeg har oppretta fordi jeg har vært så flink til å opprette ting. Det er sånn det skal være. Ellers har store deler av dagen gått med til å gå i sirkler. Ufrivillige vel og merke. Men det er vel slik det er å flytte til en fremmed by; Et utpreget tilfelle av å gå i sirkler.

Nå skal jeg rydde ut av sekken, for i morgen den dag drar jeg til hjem igjen for å fylle den. Jeg har rett og slett feiga ut. I tilegg til at jeg har kommet på en rekke ting som hadde vært fine å ha her. Vifta mi foreksempel, siden vinduet mangler lås og bare slår og slår. En tallerken hadde også vært fint å ha. Oslo here I Come. (Men jeg vil returnere, og da returnerer jeg sterkt).

siste dag i Oslo er en kaotisk dag i Oslo

2009-08-18T13:06:00.004+02:00

Nå skulle jeg egentlig ha pakka. Rundt meg ligger det asker, sekker, poser, trillekofferter med dyner og slike ting. Slike ting som vitner om at jeg snart skal flytte. Jeg har alt for mye å gjøre. Jeg tenker hele tiden at det kan jeg gjøre i morgen istedet, helt til det ikke kan gjøres i morgen lenger og det er det punktet jeg har kommet til nå. The point of no return. Et skjebnesvangert punkt. Lik Indiana Jones dilemma mellom å slenge seg utenfor klippen eller sloss mot ulvene kaldsvetter jeg over valget mellom å pakke bøker eller teboksen nederst i sekken. I morgen reiser jeg. Allerede i morgen, tenker jeg. Huff, jeg har så mye å gjøre tenker jeg. Men hvor skal jeg starte? Det blir for mye. Istedet lakker jeg neglene mine rosa, drikker te og hører på hello saferide mens jeg planlegger hvilken serieboks jeg skal kjøpe med meg på toget.

untitled number 1

2009-08-02T10:21:00.006+02:00

Så var det søndagsmorgen igjen.
I det siste har det bare vært søndagsmorgener, ettersom jeg ifor tida er en såkalt "fulltidsarbeider". Det gir meg et nytt innblikk i tid. Alle dagene glir inn i hverandre som den samme. Bortsett fra søndagen for da har jeg fri.
I dag skal jeg ikke gjøre noe annet enn å lese. Boken jeg holder jeg på med nå er Michael K, hans liv og tid. Den virker grei. Riktignok har jeg bare kommet til side 35 men det skal rettes på idag. Det virker som en bok som fortjener litt mer oppmerksomhet. Nå ligger den å gråter etter mangel på nettopp det. Snart blir jeg nødt til å løfte den opp og vugge den i søvn igjen. "Så, så" skal jeg si.
Nå er det bare en uke igjen å jobbe. Det er godt. Jeg har innsett to ting:

Jeg er glad jeg ikke jobber fullt hele året, men skal studere (noe som minner meg på at jeg snart bør begynne å pakke, dersom jeg ikke hadde vært trofast tilhenger av begrepet "den tid den sorg")
Det passer meg ikke å jobbe fulltid hele året etter jeg er ferdig med å studere heller. Tidenkommer til å forsvinne. Jammen bra jeg har tatt kunstkritikk for da kommer jeg ikke til å jobbe i det hele tatt.

Også innså jeg akkurat en tredje ting:

Selv om det skjer mye fælt er det bra man kan se hva slags vær det er der. Som i Gojra, Hvaler og Vancouver.

Nøyere utforskning av begrepet om "uoppdagede land"

2009-07-25T15:07:00.005+02:00

Så var det plutselig mye som forandret seg; som at jeg ikke skal bo i den fineste leiligheta med tomatplantepotensiale og varme i alle rom med Eskil, men tvert i mot på knappe 12 kvm inkludert bad og oransje gardiner alene. Som at jeg ikke skal bli medieviter, men snarere kunstkritiker. Som at jeg ikke lenger bor i gode, gamle Oslo, men snarere det uuoppdagede Trondheim. Som at jeg plutselig ufortrødent har begynt å bruke semikolon i setningene fremfor de mindre radikale tegnsettingsformene kolon eller punktum. Ting forandrer seg med andre ord. Jeg har transcendert. Jeg holder meg stadig i bevegelse. Som Haruki Murakami ville sagt det: Så lenge musikken spiller er man nødt til å danse.

Nøyere utforskning av begrepet om å få "både i pose og sekk"

2009-07-19T10:21:00.006+02:00

Hjertet dunker hardt. Jeg tenker hva hvis... Nei. Ikke alikevel.. Prøver å lytte til magefølelsen, men den er ikke der. Den er fraværende. "Hallo!" roper jeg. "Kan du høre meg??".Bortsett fra en svak rumling er det like stille. Jeg griper fatt i meg selv, rister meg så hardt det er mulig å riste seg selv. Hvorfor lærte jeg meg aldri buktaling tenker jeg. Det er i stunder som dette at buktalere går vinnende ut, med løftede armer og krans rundt halsen. Jeg har ikke en prestekrage i håret en gang. Eller, som jeg stadig spør meg selv: Har jeg litt for mange?

Nylig har jeg fått meddelsen at jeg har kommer inn på master i kunstkritikk i Trondheim. Og jeg som var så fornøyd med medievitenskap i Oslo at jeg allerede har svart ja, og søkt om lån og funnet tidenes fineste leilighet på sognsvann med terrasse med tomatplantepotensiale og verdens fineste dusj, blir plutselig rådvill. Kunstrkitikk er jo såå meg tenker jeg. Men er jeg villig til å bytt bort alt jeg har bygget opp her (dog i lego. Det nærmeste man kan komme legoland uten å dra til Danmark) for å titulere meg kunstkritiker? Tilsynelatende er det et lite problem. Nærmest ikke et problem i det hele tatt. Jeg kommer sikkert til å ende opp uten jobb uansett hva jeg titulerer meg som. Antageligvis er det ørliten større sjans for å få jobb som medieviter enn kunstkritiker, som jo er nærmest er en utdøende rase i det ganske land med unntag av Tommy Olsson som har knekt koden og fått større fokus på sin personae enn på artiklene sine.

Det hele koker ned til det der med pose og sekk. Et begrep jeg tidligere udiskutabelt sorterte som positivt i begrepenes resikuleringsstasjon. Nå heller jeg mer mot skadelig avfall, sammen med lyspærer, brødristere og plantegjødsel. Det sier litt. Da jeg tidligere skrev jeg hadde prestasjonsangst var det ikke en smak av det en gang. Nå overvelder det meg. Et feilsteg tenker jeg og alt er gjort. Men nei det er ikke sant svarer magen meg, før den fortsetter med sin mystiske rumling.

fotodoumentar: trekkfuglenes hemmelige liv

2009-07-13T10:04:00.006+02:00

Tidligere da jeg skrev om trekkfuglene lovte jeg å legge ut bilde av en. Siden jeg anser meg selv som en kvinne av mitt ord (eller for, med? -mitt ord? Konjunksjonene er til å bli gal av. Hvertfall litt stressa. Hvis jeg fikk velge ville jeg valgt metaforene. Jeg er med andre ord både en kvinne av mitt ord, og en metaforkvinne. Metaforene er mye enklere. De samarbeider. Man vet til enhver tid hvor metaforene befinner seg. Stort sett hvertfall. Konjunksjonene derimot, de er overalt. De er så spredd at det er vanskelig å oppdage en og tenke; "Se det ja, FOR EN KONJUNKSJON!". Dessuten vet jeg ikke om det er riktig å bruke konjunksjoner i mitt tillfelle heller. Det kan godt tenkes det ikke er det. Når jeg tenker nærmere etter er jeg nærmest sikker på at det er noe annet. Men hva? Det aner jeg ikke. Norsk grammatikk og jeg har mye av det samme forholdet som konjunksjoner og jeg. Vi passer ikke sammen. Vi er ikke som hånd i handske. Eller fot i sko.)

Her kommer trekkfuglbildet:

Trekkfuglen er i midten. Det er en linærle. Men her fremstår den som en metafor for konjunksjonene. Liten og i midten av alt. Det er noe annet verdt å kommentere her også; bruk av mobilkamera. Det er første gang jeg publiserer et mobilkamerafoto på bloggen. Trolig den siste også, nå når jeg ser resultatet. En ivrig mobilfotograf vil jeg ikke skryte på meg at jeg er. Men til tross for det, et blinkskudd uten like. Mens jeg var i gang tok jeg dette også:
Det er den nye kjøkkenhåndsåpa vår. En ekte sunlight. Ennå er den litt truende og uvant. Det er som å tre litt for fort inn i de voksnes rekker. I dag skal vi forresten på visning på sognsvann. Så antageligvis forlater vi Anker. Det har vært et opplevelsesrikt halvår på boligfronten.

Tidenes prestasjonsangst

2009-07-06T10:24:00.004+02:00

Også var det denna masteroppgaven da, som jeg absolutt ikke trodde jeg kom til å skrive, men som det ser ut til at jeg begynner på i år uansett. Jeg har kommet inn på master i medievitenskap, så noen tanker må man jo gjøre seg. For eksempel hva jeg vil bli når jeg blir stor. Det er nå det skjer, jeg føler det på meg. Tidenes prestasjonsangst.

søndagsmorgen har gull i munn, blir fort full i munn

2009-07-05T11:30:00.003+02:00

Søndagsmorgenen er den fineste stunden på hele uka. I dag regner det i tillegg, så da er det ekstra fint. Det hører liksom med til hele søndagsmorgenpakka. Søndagsmorgenen vil jeg karakterisere som en pusteluke. Søndagsmorgenpakka består av å gjøre ingenverdensting. Det er som å være liten igjen, og ha absolutt helt fri. Dette har jeg gjort hittill:
- Sitti på sengekanten å sett ut på regnet
- Lest i Norwegian Wood av Haruki Murakami (den er litt annerledes enn de andre bøkene hans)
- Sett litt mer ut av vinduet. Bonsaien og jeg liker at det regner. Vifta derimot er ikke like glad.
- Hørt Are og Odin på radio
- Tegnet. Først sykler, deretter mann på sykkel, og til sist sau. Det hele ble tilslutt et tidstypisk tour de france motiv.
- I tillegg har jeg kokt meg et egg
- Og nå skriver jeg blogg.
Spørsmålet blir hva jeg skal gjøre nå. Ulempen er at er at det er så mye å velge mellom på søndagsmorgenen at det alltid finnes en overhengende fare for at det blir hektisk istedenfor avslappende. Det er en felle det er fort gjort å gå i, men som jeg alikevel vil påstå jeg har kommet meg ganske greit unna denne morgenen. Nå er søndagsmorgenen imidlertidig snart slutt, og da skal jeg vaske opp. Noe jeg merker jeg gruer meg til, og dermed forsøker å unngå ved å finne opp påstander for å slippe unna. Blant annet at det er søndagsmorgen.

Om å montere en vifte, og hvor fint det kan være når man er ferdig

2009-07-03T10:55:00.005+02:00

I går tok jeg det drastiske steget å gå til ankjøpelse av en vifte. Slik gikk det til step for step:
Klokken 09:00- Jeg våkner
Klokken 09:50- På vei til Claes Olson for å kjøpe vifte
Klokken 10:00- Claes Olson åpner
Klokken 10-01- Sammen med hundrevis andre viftetørste mennesker hiver jeg meg oppå den nyankomne haugen og håper på å trekke det lengste strået. Det oppstod raskt et dilemma om det lønnet seg å gå for kampanjevifta til 98 kr, eller den litt dyrere, og svarte til 249 kr. Jeg gikk for den litt dyrere, og svarte.
Klokken 10:25- Jeg er hjemme igjen. Gjør et første forsøk på å montere vifta. Alt går som smurt, frem til propellen skal på. Den skjebnevangre propellen.
Klokken 10: 30- Jeg spiser frokost mens jeg tenker over hvordan jeg skal få proppellen inn på viftestanga. Uten mat og drikke duger helten ikke tenker jeg. Det er med andre ord det nærmeste jeg kan komme å rope på Supermann in the real world.
Klokka 10:45- Etter å ha forsøkt alle mulige hjelpemidler, ringer jeg Clas Olson og gir de beskjed om at det er noe feil med vifta. De ber meg komme ned med den, så skal de se på den.
Klokka 10:55- Jeg oppdager utenfor Oslo City at jeg har foretatt den klassiske-gå-med-skjørtet-i-trusa. Men lar meg ikke hindre av det. Ingenting kan hindre meg nå tenker jeg, og føler meg sterk og ustoppelig.
Klokka 11:00- Jeg panikkløper bort til en av de som jobber på Clas Olson. Jeg er stressa i tilfelle den ikke virker, jeg må ha en ny og det ikker er igjen noen ny. Det er det verst tenkelige scenarioet. Men han som jobber på Clas Olson ser litt på vifta. Så trekker han av en gummiring på viftestanga. Den så jeg visst ikke sier jeg. Nå er det ingen sak lenger å få på proppellen viser han meg. Jeg føler meg ikke så stor og sterk lenger. Heller litt liten og dum.
Klokken 11: 40- Vindunderet er ferdigmonteret.

Nå står'n å maler bak meg, nesten som en katt. Vi forstår hverandre, vifta og jeg. Vi lever i en fullkommen harmoni. De mest nærliggende metaforene må være Ying og Yang. Det sier litt om hvor bra vi har det. Ovenfor er nok en bekreftelse på det enestående forholdet, fra photoshooten vi hadde i stad.

refleksjoner rundt Haruki Murakamis frie føljetonger, samt rundt jegperson og mat

2009-06-25T10:29:00.005+02:00

I det siste har jeg lest en del bøker. Det er fint. Nå er jeg inne i sommerferieuka mi, og da kommer på en måte oppsamlinga av alt jeg ville ha lest i løpet av året. Akkurat nå holder jeg på med Sauejakten av Haruki Murakami. Den er bra. Før det lese jeg Dans, dans, dans av samme forfatter. Det besynderlige er imidlertidig at de to henger sammen, for det er ikke på en sånn åpen eller en mindre åpen-fri-oppfølger-måte. Nei det er på en slik måte at man nærmest har flaks dersom man leser Sauejakten først. Jeg hadde selvfølgelig uflaks, selv om jeg ikke vil kalle det akkurat det heller.

Poenget/greia/saken er at det ikke føles som samme jeg-person. Til tross for at han liker den samme type musikk, jobber i reklamebyrået han nevnte i Dans, dans, dans og anser seg selv som kun en middelmådig fyr -i likhet med i Dans, dans, dans så får jeg altså ikke følelsen av at det er samme jeg-person. Det er vanskelig å sette fingeren på det her og nå. Men det henger sammen med hvordan han var åpen for at drømmer betydde noe og den sjette sans i Dans, dans, dans. Mens han i sauejakten derimot syns det er merkelig bare det at han må jakte på en sau.

Men poenget er uansett at dette viser hvordan bøker kan kretse rundt de samme hendelsene uten å henge sammen. Dette syns jeg er bra. Noe annet jeg syns er bra er hvordan jeg-personen vektlegger detaljer i sin fortelling, og da særlig mat. Til og med det å steke pølser høres spennende ut når vår jeg-person gjør det: " Jeg tok noen pølser ut av kjøleskapet, brunet dem i en stekepanne og serverte til oss begge. Jeg spiste tre, hun to. Det blåste en kjølig bris inn av kjøkkenvinduet."

trekkfuglenes hemmelige liv

2009-06-03T10:06:00.011+02:00

I det siste har jeg tenkt mye på trekkfuglen. Ikke slik å forstå at det er det eneste jeg har tenkt på. Det har ikke gått så langt at det har blitt en obsession, som jeg konstant går å ruger (pun intended) på. Men det har krysset tankene mine nå og da. For eksempel når jeg har vært ute, og det har kommet en linærle forbi har jeg tenkt litt på hvor i verden den har vært, hvor gammel den er, litt om tid. Slike ting. Alt dette kunne jeg selvsagt ha funnet svar på i går. Det er snakk om selve fasiten: Dokumentaren Trekkfuglenes hemmelige liv gikk på rikskanalen. Men selv om Jørn Hurum endelig har funnet sitt manglende mellomledd, vil ikke det automatisk si at jeg har funnet mitt. Vi har TV og 40 kanaler, men ingen kabel. Det sier seg selv at det blir vanskelig å se en dokumentar om trekkfugler med det utgangspunktet. Dermed må jeg tilegne meg kunnskapen om trekkfuglen på egenhånd.

Det starter i oppoverbakke: når jeg googler på trekkfugl får jeg opp ingen ringere enn Marit Boine. Jeg befinner meg i feil ende av språket. Jeg befinner meg i metaforenens dunkle mellomland, mens der jeg vil være er i språkets mest konkrete, bokstavelige betydning. Jeg vil være blandt trekkfuglene, mens nå er jeg blant trekkfuglene.

Etter litt om og men finner jeg ut dette:

en trekkfugl danner en motsetning til en standfugl
det er mulig å gå fra å være trekkfugl til å bli standfugl, det er med andre ord ikke en låst skjebne. Slik det er å være menneske. Du kan ikke gå fra å være menneske til å bli hund.
gjøken er en trekkfugl
den pleier å dra helt til Afrika.
det gjør også linerlen, låvesvalen og tårnseileren.
Tjelden derimot drar bare til Nederland.
fuglene har et indre kompass, de kan finne igjen samme tre år etter år, selv om de flyr tusenvis av kilometer i mellomtiden. Personlig sliter jeg bare jeg skal fra sentrum til grünerløkka en lørdagskveld.

Etterhvert skal jeg legge ut et bilde av en trekkfugl. Jeg må bare finne en først.

Hvor ble den av?

2009-05-31T09:28:00.004+02:00

Til å være pinse og fri er jeg oppe forholdsvis tidlig.(fotnote: jada, jeg vet det ikke er tidlig nå. Men jeg har vært oppe en stund allerede). Jeg har tenkt litt på det og det slår meg at det kommer av hovedsakelig to ting:
1) Solen lyser rett inn på morgenen
2) Jeg har dårlig tid på meg til å bli ferdig med Mistorien min

Når det gjelder punkt 1: Det er ikke for å klage. Slettes ikke. Det er koselig med sol. Bortsett fra når den lyser rett inn på morgenen. Og verre skal det vel bli. Er det ikke det ene så er det det andre tenker du vel nå, og det er vel det. Sol eller regn. Man klager for det, så punkt 1 kan man vel egentlig se bort ifra.

Punkt 2 derimot er vel selve hovedårskaen. Hvis punkt 1 er skallet, er punkt 2 selve kjernen. Sånn kan man si det. Du lurer kanskje på hva en mistorie er? Vel, det lar seg i det minste forklares, lettere enn det lar seg utføre: Det er en slags sammensatt hjemmeside om meg selv. En skoleoppgave selvfølgelig. Noe som fører til at jeg skyver det unna meg. Det er jo tross alt det som er meg. Lurer på om jeg kommer unna med den.

I mellom tiden kan dere jo bryne dere på en ting.
Nemlig: Hvor ble den av? Sikksakkskillen! Som vi brukte så lang tid på å fikse før diskoteket på det glade 90-tallet, og som, hvis man var riktig heldig, frisøren lagde etter hun hadde klippa deg. Jeg forsøkte å finne et bilde på Google, men sannelig om det ikke er sletta fra verdensweben. Verdensarkivet har rett og slett fortrengt sikksakkskillen. Og godt er vel det.

eksamensvakten -the movie: Vol 2

2009-05-27T10:32:00.004+02:00

Selv om det i starten så temmelig mørkt ut, var min andre dag som eksamensvakt betraktelig lysere. Det var nemlig noe feil med kodene. Feil navn til feil klasse. Det sier seg selv at det ble for mye å takle for de fleste. Selv for de mest erfarne Eksamensvaktene. De diskuterte temmelig heftig, og begynte å bli utålmodige. Hadde ikke han lærern somla sånn hadde de gått igang med en gang, sa de. Også begynte de å snakke om været.

Jeg blir ansvarlig for bunken med eksamenspapir for rom 406. Jeg har rett og slett blitt oppgradert. Hva har jeg gjort for å fortjene dette? Kanskje jeg bare kjenner rett person tenker jeg. Han som trekker i trådene. Bakmannen. Nøkkelmannen. En og samme person.

I dag er det jeg som får sitte på karakteret. Det er norsk hovedmål og de får skrive på data. De aner ikke hvor heldige de er tenker jeg snurt, og føler meg gammel.
Selv om jeg lar sjansen til å skrive på tavla gå fra meg betyr det ikke lenger så mye. Jeg er større enn det nå. Det som betyr noe er at mine to underståtter kommer til meg å spør hver gang de lurer på noe. De lurer på ganske mye. Den ene av de har på seg en tskjorte som er rød. Nederst i hjørnet er det en dame med motorsag, det vil dermed si at det røde på tskjorta liksom er blod. Han er en tøffing med andre ord. Når han snakker skjønner jeg ikke hva han sier. Han ser liksom rett fram og sier noe fort med monoton stemme. Så jeg bare svarer noe. Det er mer ansvar å være eksamensvakt enn det jeg trodde. Jeg føler meg som et blankt ark. Kom å skriv på meg noen, tenker jeg. Fortell meg hva jeg skal gjøre. Men jeg er voksen nå. Dette må jeg klare selv.

Etterhvert blir jeg alikevel sittende bakerst igjen. Når jeg kom tilbake fra pausen hadde gutten med motorsagtskjorta satt seg forrerst. Til skrekk og advarsel. Jeg benytter sjansen til å finne fram Kaptein Nemos bibiotek og lese tretti gode sider. Når jeg ser opp har de to andre eksamensvaktene sovnet. Det er på tide å sette seg i repsekt igjen. I og med at jeg langtifra vekker et like skrekkinngytende nærvær som han med motorsagtskjorta, må jeg sette meg i repsekt på annet vis. Jeg skal skrive på tavlen. "Hvis kvittering!" skriver jeg.

Jeg lar det avslutte her. Ingen cliffhangers nå lenger. Resten av tiden bare satt jeg der. Nederst, og gremmet meg. Hva kan jeg si? Som tilhørende datagenerasjonen har jeg blitt sløv. Jeg fikk lest ut kaptein Nemo, siden jeg ikke turte å se opp mer. Det var en bra og dyp bok. Så dyp at jeg egentlig ikke skjønte alt som skjedde. Det var vel derfor den var så bra. Noen ganger er det rett og slett bedre å si for lite enn for mye.

det er bedre å ha brødet i kjøleskapet enn kjøleskapet i brødet eller noe

2009-05-26T10:24:00.006+02:00

Hadde det vært film hadde jeg ramla inn på en bar å snøvla: "I need a drink", også hadde jeg sitti i siluhett mot vinduet, med beina på bordet, mens en trist sang surra i bakgrunnen, og kamera sakte zooma meg inn i nærbilde. Melankolsk liksom.
Så hadde det kommet et nytt klipp, ny scene, nye muligheter. Også hadde alt ordna seg alikevel. Helten som trosser samfunnet og vinner verdensherredømme.
Men det er jo ikke film. Dette er jo virkeligheten. Den harde. Og det første tegnet på at ting ikke er helt som det skal er at brødet havner i kjøleskapet. Men det er jo ikke det verste som kan skje, også er det i tillegg avkjølt godt når man skal spise det. Er brødet iskaldt kan man jo alltids lage seg en toast, og sitte i silhuett mot vinduet og håpe at det ordner seg. Sånn som på film.

eksamensvakten -the movie

2009-05-23T13:19:00.004+02:00

I går satt jeg eksamensvakt for første gang.
Anslaget: Jeg kommer inn på lærerværelset, alle sitter i ring. Selvsagt er det ringen. Ikke gruppene. Flesteparten er eldre damer, som kjenner hverandre. Det aner meg at de kjenner hverandre nettopp gjennom sysselen som eksamensvakt. De er med andre ord eksamensvakter med stor E. Selve prototypen på eksamensvakt. Eksamensvaktene blir hovedansvarlig for hvert sitt rom. Jeg blir med andre ord kun en eksamensvaktassistent. Et såkalt påheng.

Jeg skal sitte på rom 407. Det er dataeksamen, med tillatte hjelpemidler. I den første halvtimen foregår det meste av æksj'nen: ark deles ut, elevene ankommer, de bes sette seg på en lang rekke, de får hverken ha jakke eller veske ved seg. Så sier Eksamensvakten at jeg skal sitte nederst. Så får vi heller rullere sier hun. Selv inntar hun den ringe plassen øvert ved kateteret. Det er greit for meg. Selv om jeg blir litt sjalu når hun får skrive på tavlen. Det er noe som sitter i fra grunnkolen. Tanken om tavleskriving som noe stort. Ja, nærmest statusgivende. Den eldre damen har med andre ord satt seg i respekt, følgelig har ikke jeg mye jeg skulle sagt og blir sittende stille bakerst.

Det er her kurven flater ut. Jeg får et nytt forhold til tid på flere måter. Jeg reflekterer over tid og relativitet, og da jeg selv gikk på videregående. Dette tar meg ca 10 min å refletere over. Deretter kjeder jeg meg grenseløst. Eksamensvakten har tatt frem kryssordet. Jeg må gjøre drittjobben tenker jeg surt. Jeg som befinner meg nederst i systemet.

Deretter tar handlingskurven seg opp igjen. Det er tid for å avgjøre hvem som skal ha pause når. Eksamensvakten sier at vi skal ta en halvtime hver. Hun tar klokka elleve, så får hun andre og jeg avgjøre oss i mellom hvem som vil ha når sier hun. Det aner meg at hun har avtalt med de andre Eksamensvaktene å møtes klokka elleve. Vi diskuterer ganske heftig og lenge. Noen av elevene snur seg. Jeg får pause klokka tolv. Det er greit for meg.

Eksamensvakten går ti på elleve. Hun lurer til seg førti gode minutter. Det gjør ikke meg noe. Når hun er borte er jeg kongen på haugen. Jeg har nemlig fått hedersplassen ved kateteret. I førti minutter flyr tiden unna med lynets hastighet. Jeg tegner til og med en liten krussedull på tavla. Så brått er hun tilbake, og jeg må innta plassen nederst igjen. Når man først har fått smaken av noe søtt smaker det sure enda surere. Deretter må jeg følge en jente på do. Hun lurer på hvordan jeg fikk jobben som eksamensvakt, om jeg måtte ta engelsk for å få bli det. Jeg sier at jeg bare ringte et nummer. Hun virker skuffet, så jeg sier at jeg bare er eksamensvaktassistent, men at det er fullt mulig å klatre i systemet og etter flere år innta den gjeve stillingen som Eksamensvakt. Kanskje det er noe å satse på etter videregående sir jeg. Hun nikker.

Etter pausen drister jeg meg til å lese i en bok. Det virker som bortkastet tid å bare sitte der. Det er på tide å utrette noe. I løpet av en time tegner jeg et tre med fire fugler i, også leser jeg et kapittel i Kaptein Nemos bibiliotek. Det er et bra kapittel.

Klokken er halvto og heretter skjer det mye. Sakte men sikkert går det mot the point of no return. Elevene skal levere i fronter, noe de ikke er helt på topp med. De spør meg om masse spørsmål,som jeg heller ikke er på topp med. Jeg føler meg som den typiske uvitende eksamensvakten vi alltid lo av og pekte på, på skolen. Hadde det bare fulgt med forkurs, tenker jeg bittert, og må løpe å hente datamannen. Selve nøkkelmannen. The keyman. Han fikser alt på et tastetrykk. Det er sånn det skal være.

Etterpå er alle glade og fornøyde. Hvertfall hun andre og jeg, fordi Eksamensvakten sier vi kan gå hjem før ettersom det bare er en stykk som har tilleggstid. Nerd tenker jeg. Og lurer på hvorfor det alltid er noen som har tilleggstid. Jeg tenker tilbake på min tid på videregående, og lurer på om alt kunne vært annerledes. Bare jeg hadde hatt den ekstra timen tenker jeg.

Avslutning: Nei..: Cliffhanger! Fram til neste mandag! Da kommer nemlig del to av føljetongen Eksamensvaktrn.

penger og vann og sånn

2009-05-21T10:16:00.005+02:00

En ting er at de sosiale og økonomiske forskjellene i verden er store. Det er en ting. En annen ting er at mange ikke har vann enn gang. Til og med her i Norge er det mange barn som går på skolen som ikke har en ordentlig do å gå på. Også er det det med forvaltning av penger. Jeg kan mye: Jeg kan knyte skolissene mine, jeg kan blunke så vidt med ett øye, jeg kan løpe ganske fort, også kan jeg tegne en katt i blinde. Det er det jeg kan.

Derimot er jeg ikke så flink med penger. Mitt forhold til penger samsvarer med miss worlds forhold til krig og fred og sånn. Det er litt sånn: "penger og økonomi og sånn". Jeg kunne komme med et eksempel her og nå, som pekte på det sommerbudgettet jeg satte opp for en uke siden, men som allerede nå er borte. Hvor er alle pengene? Spurte jeg meg selv, og Eskil i dag morges. Vi hadde ikke noe svar. Hvertfall ikke jeg. Eskil hintet vel frem ett eller annet, men det får enn så lenge ligge i skyggen og ulme.

Poenget er at når det gjelder penger og sånn er det for meg som et magisk system (fotnote: Samvarer dette med Marx og hans symbolske verdi? Neppe.) , og dersom jeg fikk vite at det sitter en mann inni minibanken som gir ut pengene, eller at det bare er noe som forsvinner ute i rene lufta når man overfører penger så hadde jeg ikke letta på brynene en gang.

Alikevel er det nettopp det som skjer når jeg ser denne saken om ender på DB.no.

Konklusjonen kan kanskje være: Verden går av hengslene men det er ikke så farlig fordi de har funnet ut at endene ikke er like glad i å svømme som før. Og det mest ergerlige er at jeg fant ut det for lenge siden. Endene satt langs elvekanten hele vinteren de. Det virket ikke som de savnet vannet i det hele tatt.

Konklusjonen blir da heller noe sånt: De som trenger vann får det ikke fordi pengene blir heller brukt på å forske på de som ikke lenger liker vann.

Men nå må jeg løpe. En annen ting jeg ikke er så flink med er nemlig tid.

som et barn igjen

2009-05-05T20:02:00.006+02:00

Det var en av de lydene som sklir fra å ligge ulmende, men langt fra truende i bakgrunnen, til ren, skjærende støy: "Bibboperler, nå i flere farger, slik at du kan perle fargerike perlebrett".
Jeg befant meg i leketøysbutikken for første gang på mange år. Det slo meg at grunnen til at jeg var der, var mindre viktig enn grunnen til at jeg ikke har vært der på lenge. Det fikk meg til å angre, på ja, rett og slett hele mitt tidligere levde liv. Tenk på alt jeg hadde gått glipp av. Jeg følte meg som et barn igjen.

Men jeg kunne ikke stå alt for lenge å bake ut den bitre, angrende følelsen. Jeg lot den stanse ved en bolle. Et brød hadde blitt for heftig omstendighetene tatt i betraktning. Istedet begynte jeg å hogge meg innover det uopdagete landskapet, og følte meg som selveste Robinson Crusoe, om ikke strandet på en øde øy, så i det minste som en av de første romanfigurene. For det var nettopp det dette var; en ny figur. Metaforisk sett.

Mye var ved det gode, gamle.Trampoliner man kunne hoppe på; så jeg hoppet. Det var biler man kunne prøvekjøre; så jeg prøvekjørte. Det var piano man kunne spille på; så jeg spilte. Det var baller man kunne leke med. Men det holdt jeg meg for god for. Baller kan man tross alt prøve overalt. Jeg satte istedet i vei mot mitt egentlige mål (som jo var mindre viktig men alikevel noe man ikke kan utelate. Det er jo selve årssaken. Eller er det en unnskyldning? Sannelig om jeg veit).

Det er nå vi har kommet til starten. Det er nå jeg blir klar over lyden. Det er nå det går opp for meg hva som egentlig har skjedd. Alle forandringene. For når den første gleden ved gjensynet springer hen, blir jeg klar over at ingenting er som før. ALT (intensjonal capslock) er forandret: Overalt i leketøysbutikken henger nemlig tvskjermer med reklame rettet mot barn. Og det er ikke vanlig reklame. Nei, dette er en fragmentert form. Alt vissvasset er spikket bort. Igjen står bare én setning som gjentas i det uendelige. Kort, godt og billig med andre ord. Og veldig skummelt. Som om noen forsøker å overtale deg. En befalende yttring gjentatt i det uendelige: "Gjør det, kjøp Bibboperler, gjør det kjøp bibboperler". Det er eklere enn å være på mc donalds da Justin runget over høytalerene under hele cheesburgeren. Dette er alvor.

Jeg blir stående som forfrosset. Jeg vet ikke hvor lenge. Til slutt tar jeg med meg en pose med perler. Betaler og går. Rystet inn til sjelen. Jeg føler meg som et barn igjen.

refleksjoner om blant annet overgang både i sted tid og handling

2009-04-23T17:39:00.004+02:00

ikke akkurat kunstpause. Men noe i den duren. det er nemlig på tide å tenke på hva jeg skal gjøre neste år. det er absolutt på tide. og jeg har tenkt, det er ikke det det står på. men det markerer noe alikevel. Ikke det at jeg har tenkt, men det at jeg må tenke. rett og slett et slags skifte. I tid? Ja kanskje. men også sted. selve den fysiske forflytningen. handling? Ja, kanskje det også. det markerer slikt sett det greske dramaet og det er ikke noe å kimse over. absolutt ikke.

Føljetong: Om hud som fortsatt klør

2009-02-16T12:15:00.005+01:00

For de som er interessert skulle det vise seg at det slettes ikke var over. I går hadde jeg nærkontakt med opptil tre. Og de er store. Duellen vedvarer. Hvem vinner? Jeg tror det til syvende og sist ble dem. Veggdyrene. Med stor v. For nå må Eskil og jeg flytte til en annen bolig med umiddelbar virkning. Det var det hun i boligresepsjonen sa. En form for redning er det jo, men uten den hvite hesten.

Hva er det det heter? Jo, alle kan ikke komme fra Værdal'n heller.

Føljetong: Om hud som klør

2009-02-03T12:35:00.008+01:00

"Det er den eneste måten å bli kvitt faenskapet på!" sa han. " Å fryse den ned. 85 grader, det tålern ikke vet du." fortsatte han. "Også klager dem i London når det er -2 grader der??"

Solen kastet sine lysstråler inn i rommet, bilene skjørte forbi utenfor som om det hadde vært en hvilken som helst annen dag, vaktmesteren stod å pratet om alt mellom himmel og jord mens jeg ikke hørte etter. Det var altså kommet for en dag. Det var skadedyr i leiligheten.

Når jeg ønsket meg husdyr var det ikke dette jeg hadde i tankene. Jeg ville ha en katt. En kosekatt. Nå føler jeg med derimot truet. Jeg skotter av og til når angsten tar meg som mest, bort mot sengen. Redd for å se en av de rett inn i hvitøyet. Og det er det akkurat det det føles ut som jeg gjør hvert sekund. Ser en av dem utfordrende inn i hvitøyet. Jeg krymper meg ved tanken. Har ingen planer om å utfordre til duell. De vinner overlegent. Har gjort det de siste ukene. De har kjempet meg ned i støvlene, til alt som er igjen er huden min som klør, hvitvaskspray over hele leiligheten og tankene om huden min som ikke klarer å tenke på noe annet. Også er det øynene mine. Som ser. På dem. Men ikke utfordrende.

Det forklarer jo så mye. Hvorfor huden min har vært så sterkt tilstedet i det siste. Hvorfor den var mindre tilstede i Brumunddal. Hvorfor kortisonen ikke fungerer. Hvorfor jeg får nye blemmer hver natt. Mens jeg tidligere hadde angst for å gå ut, i tilfelle jeg stresset erythema multiformen innser jeg nå at det var det jeg burde gjort. Jeg har gjort alt feil vei, og legger nå et omvendt puslespill i hodet. Effekt --> Årsak. Alt fremtrer så tydelig. Som støv på en rute, som skadedyr i en seng.

Og jeg tenker at jeg skulle gitt alt for å være i kalde London. Men istedet må jeg sitte her. Omringet av fienden og vente på skadedyrkontrollen.

den nye leiligheten

2009-01-31T12:31:00.010+01:00

Noe som må sies å ha kommet litt i bakgrunn av huden min den siste tiden, er at Eskil og jeg har flyttet. I dag er det to uker siden vi tok det siste flyttelasset fra gode gamle Majorstuen og over til Anker Studenthjem. Det øverste bildet viser gangen vår. Og forsåvidt stua vår og arbeidsrommet vårt også. På det midtre bildet er soverommet vårt. Og arbeidsrommet, og forsåvidt stua vår der også. Det mest iøyenfallende er antagelig den store senga. For på de 23 m vi har til rådighet, dekker senga og badet en god halvpart. På bildet er også en av de to stolene som stod her når vi flyttet inn. Det er den gode. Den andre er en kontorstol i plast. Derfor må vi rullere. På det nederste bildet er kjøkkenkroken vår, med to kokeplater. Vi kan med andre ord ikke lage pizza, men prøver å ikke tenke for mye på det. Vi kan lage mye annet bra istedet. For tiden er vi opptatt av å tømme fryseren etter at jeg var på handletur i Sverige før jul og fråtset som en pensjonist i Charlottenbergs bugnende kjøttdisk. I midlertidig før vi fant ut at fryseren på Anker er en kjøleskapsfryser, og at maten i en slik fryser kun holder seg i tre dager. Det sier seg dermed selv at vi har levd på kyllingfilet og hamburgere de siste ukene. Så mesterparten av tiden min går med på å bytte mellom hard eller myk stol ettersom legen sa jeg måtte holde meg i ro. Jeg ymter frampå med en svak sammenligning med Carrie her jeg sitter på den harde kontorstolen midt i byen og ser ut gjennom vinduet. Og trives derfor med det. Nå skal jeg snart driste meg til å moppe gulvet.

Om: Dråpen som tipper begeret

2009-01-28T11:15:00.003+01:00

"Gjenkjennelsen gitt oss i tekstbrokker som utelukkende bekrefter hvermannsens selvbilde som beveger, om og om igjen" skriver Ari Behn i et innlegg i dagbladet i dag. Jeg må holde pusten og lese linjen om igjen. Og om igjen. Jeg må virkelig konsentrere meg for å forstå hva han forsøker å si. Men undres likevel på om det kan være noe så enkelt som; at han innser at de er forskjellige. Erlend Loe og han.

Det er greit nok. Det visste de fleste fra før. Det kan til og med antydes at det går et skille i norsk litteratur. Man leser ikke begge. Enten leser man Ari Behn, eller så leser man Erlend Loe. Jeg leser Loe. Jeg ikke bare leser. Jeg sluker. Jeg sluker hver bok opptil flere ganger (selv om det skal innrømmes at det er den tidlige Loe jeg foretrekker. Om bankebrettet og elgen Bongo. Jeg bare elsker Bongo.)

Derfor føler jeg meg litt støtt. Når Behn skriver at: "Erlend Loe er et furubord i norske hjem. Enkel å montere. Slitesterk og ubehjelpelig firkantet i formen." For meg er ikke Behn et bordben fra Europris en gang. Det er tydelig at det her er snakk om dråpen som tipper begeret.

Det har blåst mye rundt ørene på Behn i det siste. Mer enn hva de fleste ville tålt. Men å la det gå utover Loe? Om Behn taler som forfatter, eller kongelig, eller for å demonstrere at han ikke er kongelig (noen ganger passer det å være kongelig andre ganger ikke) veit jeg ikke. Men sannelig; Her jeg sitter med erythema multiforme (kløen min hadde altså et navn. et sjeldent navn) å klør på rekreasjon hjemme i Brumunddal etter flere netters søvnløshet merker jeg at begeret mitt begynner å bli fullt også.

Etter den søte kløe eller noe...

2009-01-25T13:00:00.005+01:00

Jeg har plutselig blitt klar over at jeg har hud.

Ikke at jeg ikke har tenkt over det tidligere. Det er bare det at nå er huden min alt som opptar meg. Tankene kretser rundt huden døgnet rundt.

Huden har blitt en stor belastning i det siste, og selv om jeg (fremdeles) har selvinnsikt nok til å innse at jeg kommer til å angre på dette utsagnet om noen dager (forhåpentligvis!) sier jeg det alikevel: Jeg HATER huden min.

Det begynte for noen dager siden med at jeg kjente det kriblet litt i foten når jeg tok på meg skoen. Svakt. Bakerst i bakhodet var det noe som sa at denne kriblingen virket kjent. Men der og da tenkte jeg ikke over det fordi det plaget meg ikke noe særlig. Ikke der og da.

På kvelden innså jeg at kriblingen jeg hadde kjent minnet uhyggelig om sommeren. Og ikke den lyse fine sommerdagen med vannmelon og sol. Nei, dette var sommerens mørkeste side. Så mørk at den nesten er svart. Denne kriblingen minnet meg nemlig om myggen. Og riktignok: Dagen etter trådde de fram på scenen en etter en. De røde små prikkene. De ble mange. Noen dager senere var de ikke små lenger. De hovnet opp og ble store og røde. Og de klødde. Jeg gjorde ikke annet enn å klø. Jeg var mer rød enn jeg var hvit.

Legene klarte ikke å si hva det var. Selvfølgelig. Noe som gjør det hele enda verre. Uvitenheten. Men i går brukte jeg en god time m.m. på legevakten, og var forøvrig vitne til flere dramatiske situasjoner som innebar b.la. blod på stol, men dette vil jeg ikke konsentrere meg mer om her og nå. Nå vil jeg kun konsentere meg om huden min. Legen sa det kunne dreie seg om en forlengelse av forkjølelsen. (Jeg nevnte forkjølelsen såvidt i forrige blogg. Det slår meg at jeg i den siste tiden har klaget mye i bloggene mine. Men det er slik det er. Det må ut. Jeg satser på å skrive det ut av meg. ) - At det rett og slett er imunforsvaret eller noe. Jeg hater immunforsvaret.

Og nå tenker jeg på det døgnet rundt. Jeg tenker på at jeg aldri har tenkt på denne måten om huden før. Huden min er der. Utenpå meg. Jeg er hud som klør. Jeg tenker på at huden er ekkel. Men nå må jeg ut å kjøpe hvitvask.

før og nå :part 114

2009-01-12T20:52:00.002+01:00

"Klikk klikk klikk" sa det.

Først nærmest umerkelig. Så jeg fortsatte med mitt, å ta ut vasken fra vaskemaskinen og inn i tørketrommelen. "Klikk klikk klikk" sa det enda en gang, denne gangen noe sterkere. Det kunne ikke være tilfeldig slo det ned i meg. Det måtte være noen som ville inn. Men var det trygt å bare åpne døren? "Klikk klikk klikk" lyden var høyere enn noen gang tidligere, så jeg sneik meg mot døren redd for hva som kunne være på andre siden. Jeg dro dørhåndtaket ned med skjelvende hånd, mens jeg sakte vrei om låsen.

"Endelig! Jeg har stått her å banka i ti minutter minst!" Det var en gammel dame som stod utenfor, med IKEA bagen full av klær som skulle vaskes og en nøkkel i hånden som lydkilden tilsynelatende stammet fra. Ikke at hun ikke skjønte hvordan en nøkkel fungerte, neida, låsen bare fungerte ikke, det var jo sånn før jul også og enda hadde ingen reparert det. Det er for dårlig konkluderte hun med, og kom inn i vaskerommet.

"Regler er regler" belærte hun meg da hun var inne. "Det er viktig å holde seg til regler for å klare seg her i verden. Her i vaskerommer er det alltid noen som er misfornøyde". Jeg samtykket. Selvsagt er regler viktige. Hadde man vask klokken tolv så hadde man vask klokken tolv. Jeg følte meg som en opprører som hadde satt på vask klokken 10.30. (mens jeg egentlig skulle ha satt på klokken 10.00)

Deretter måtte jeg hjelpe henne å se hvor mye hun hadde igjen på vaskekortet, noe somtil hennes overraskelse viste seg å være hele hundreogtredve kroner. Mens hun trodde det bare skulle være noen tiere. Ettersom hun tydeligvis så dårlig spurte jeg henne om jeg skulle hjelpe henne å trykke på riktig maskin. Hun sa hun klarte det selv. Da kunne hun nemlig føle seg fram.

Det var omtrent her at jeg la merke til det. Mens hun stod der og brukte en god stund på å føle seg fram til den riktige knappen. Hun hadde på seg stilletthæler.

Hun ruget kanskje en 10 cm over bakken, noe som førte til at jeg mistet både munn og mæle. Ja, fremdeles slår det meg som ganske ufattelig. Denne gamle damen, som knapt kunne se og gå, klarte å ta seg fram i stilletthæler jeg aldri kunne drømme om å gå i. Det var på dette tidspunktet at jeg også la merke til at bortsett fra stilletthælene hadde hun på en rød dress. Det var tydelig at hun hadde brukt tid på å pynte seg ja, kanskje bare fordi hun skulle i vaskerommet i dag. Og jeg? tenkte jeg nesten litt for selvbebreidende slo det meg. Hva hadde jeg gjort? Jeg hadde stått opp ti minutter før jeg befant meg nede i vaskerommet. Det sier seg dermed selv at jeg har sett freshere ut enn det jeg gjorde på daværende tidspunkt.

Ikke nok med det.

Hun anklaget meg for å vaske mange klær. Eller rettere sagt så spurte hun meg om hvor mange barn jeg hadde ettersom jeg vasket så mange. Jeg krympet meg og måtte innrømme at det bare var mine klær. Sannheten var til og med at jeg knapt fikk vasket halvparten i dag. Det tørte jeg ikke si til henne. Dermed sa jeg at jeg hadde vært sjuk og derfor ikke har fått vasket så mye i det siste. Sannheten er i midlertidig at selv om jeg denne gangen har vært sjuk, er det ikke derfor det var så mye klær. Sannheten er at jeg ikke gidder. Og det kom den gamle damen også fram til. "Si det" sa hun. "Du gidder ikke du!"

Dermed trippet hun ut på sine høye stillhetthæler, mens jeg stod igjen å hang opp klesvasken og var glad jeg er ung nå. Og ikke da. Og følte meg aldri så lite husmor til tross for at jeg ikke gadd oftere.

kunst; den endelige definisjonen

2008-04-09T11:14:00.006+02:00

Først reagerte jeg med sjokk og vantro. Måtte ta meg en runde. Roe meg ned. Før jeg satte meg ned, betraktelig mer rolig og lot blikket saumfare det elektroniske arket enda en gang.

Det jeg hadde sett første gang stemte.

Også selve historien: Det har seg nå en gang slik at jeg har valgt å ha journalistikk på skolen i år. Jeg får lage et magasin, og det sikrer meg 20 gode studiepoeng. Forhåpentligvis. For før jeg får boltre meg i designet, må jeg skrive artikler. Ikke at det byr meg imot å skrive artikler -tvert i mot liker jeg det veldig godt. Jeg er på grensen til å bære en dyp og inderlig kjærlighet til det å skrive artikler.
Men ikke hvilke artikler som helst.
For etter mye om og men og min uendelig insistasjon (eller som blogspotters ordboksjekk vil ha det til; endestasjon) på emnet kultur: ren og skjær kultur. Ikke noe mer -ikke noe mindre, ble det etter møte med Sigurd Allern som veileder (overraskende nok..) kulturpolitikk som ble tema.
Og da dette attpåtil er et gruppearbeid kunne jeg jo ikke annet enn å føye meg. Se på det som en utfording jeg er jo tross alt 21 år og på god vei til å bli voksen.

Noe jeg angrer bittert på nå. For 5 uker før vi skal levere et komplett magasin holder jeg femdeles på med første artikkel: Om sammenslåingen av Nasjonalgalleriet. Som dessuten ikke er en artikkel en gang. Men derimot en kronikk.

Og poenget: For å skrive kronikken sitter jeg å skummer gjennom stortingsmelding 48. Den er kjedelig nok, med fremmedord som ikke engang finnes i fremmedordboka. Attpåtil er den på nynorsk.
Men så med ett stopper blikket mitt under punkt 2.4.2. For hva henger der, dinglende for seg selv fullstendig i løse luften, som en pil uten mål og mening?
Jo. Der har vi stortingets definisjon på kunst.
Som om den er satt endelig, og at hele befolkningen nå må føye seg etter denne definisjonen. For den står jo tross alt i stortingsmelding 48 -kulturpolitikk fram til 2014. Det vil med andre ord si at det først er etter dette hellige årstall det vil være lov å komme med en ny definisjon.

Og hva sier den?
De har tatt seg god tid til denne definisjonen som strekker seg over flere sider (det aner meg at det som gjelder kun er å få meldingen på flest antall sider), så her vil det bare være plass til et lite sammendrag:

- Det har aldri vært noe klart skille mellom hva som er kunst og hva som ikke er kunst, heter det. Hamsuns roman Pan er kunst. Mens en stortingsmelding selvsagt ikke er det. Det finnes selvsagt også gråsoner legges det ut om videre. Og filosofisk nok stiller meldingen seg spørsmålet: Hva om noen stiller ut en boks med vaskepulver? Skulle man da kunne karakterisere den som kunst? Eller kitch? Her føyes elegant ordet readymade inn. I kursiv selvsagt. For det må vi ta høyde for i dag. At man kan komme inn på en utstilling å ikke vite hva som er kunst og ikke. Også har vi jo dette fenomenet med performance. (Også dette i kursiv). Samt maleri som kun inneholder noen streker. To tilfeller som meldingen også forteller oss at kan være vanskelig å forstå som kunst.

Stortingsmelding 48 slutter med at ettersom kunsten utvikler seg kontinuerlig kan publikum fort bli litt diltende etter. Det var det. Ikke noe mer om dette på de neste 238 sidene. Det er tydelig at det kun var noe som måtte ut. At stortinget ville vise at de er med også på kunstfeltet. Samt at befolkningen er dum. Så dum at stortinget må fortelle at grensene mellom hva som er kunst og ikke er kunst i dagens samfunn kan være vanskelig å forstå, men at man ikke skal føle seg tåpelig for det. Det er heeelt vanlig.

Og jeg? Skriver denne bloggen for å slippe å skrive på kronikken. Selv om jeg vet at jeg må. Men nå har jeg lært. Det er jo alltids bare å føye inn en definisjon av kunst for å bruke litt plass.

Bakmennene

2008-04-02T16:46:00.002+02:00

Dette handler om de.
De som ingen aner hvem er. Men som alikevel er der. De som sitter i de høyeste bygningene med færrest vinduer og som tilsynelatende ikke gjør noe annet enn å spille kabal på PCen hele dagen. Kun tilsynelatende selvfølgelig. For det de egentlig gjør er å trekke i alle trådene. Det er de som avgjør om det er den røde eller blå tråden som skal trekkes i. Og vips- har de reist en vegg. Dette handler om de. De som egentlig bygde Norge. Og ikke bare Norge. Det handler om så mye mer: De som egentlig reiste pyramidene i Egypt. De som egentlig fant oljen. De som egentlig lagde Hollywood. Dette handler om Lew Wasserman.
Dette handler om Bakmennene.

For noen år siden jobbet jeg på Ica Nær. Det var en hyggelig jobb. Jeg satt i kassa. Leste VG og fylte på varer. Det var en fin tid, og hvorfor, hva og hvem får jeg gå nærmere inn på en annen gang. Denne gangen er det imidlertidig en dag det satte seg fast en sigarettpakke i Van Safen jeg vil konsentrere meg om.

Van Safen: Den store røde, skumle boksen ved døren i butikken man alltid glemmer at man må innom for å få røyken eller paracetten. Det var en marlboropakke som ikke ville komme ut denne dagen. Jeg -ikke lenger en vanlig kassadame men for øyeblikket nærmest en Gud. Den eneste som kunne hjelpe. Den eneste med nøkkelen. Den hellige nøkkelen. Det er denne jeg, denne høyt aktede personen som sakte skrider mot den skumle boksen i hjørnet denne dagen for å åpne den. Og jeg merker at en liten gutt følger meg med øynene. Han står å holder moren sin som har satt fast røykpakken i Van Safen, i hånden. I det jeg putter inn nøkkelen og vrir om åpenbarer Van Safen seg i sin fulle størrelse. Lik en blomstrende rose åpner døren seg og alt det ukjente kommer til syne. Alt man ellers bare tar for gitt, alt man ikke tenker på at er der, blottstiller seg denne dagen. Det stiller rett og slett 100 %. Denne dagen gir det alt. Og gutten går fra konseptet. Mister nærmest munn og mæle som det heter. Det var tydelig at han aldri hadde tenkt på dette før. At det var noe bak kortet og det som kommer ut.

Og hvis han hadde tenkt på det var det kanskje var en bitteliten mann han hadde forventet seg å se. En bitteliten mann som het Johan og som hadde intrikate og svært tekniske måter å komme seg opp og ned på inni Van Safen for å hente Marlboropakken, for så å kaste den ut. Men den gang ei. Det fantes ingen Johann. Det var bare masse røykpakker som måtte komme ut på egenhånd. Det hele var maskinstyrt. Selvfølgelig. Og dermed ble han voksen. Full vitende om at det ikke finnes slike små menn som styrer hele verden bak lukkede røde Van Safe dører.

Men jeg skal ikke påstå at det var dette han tenkte. Den lille gutten. Den dagen, om han lurte på hvor Johan var eller ei. For det veit jeg selvfølgelig ikke. Jeg aner ikke. Men jeg veit at jeg så at øynene hans åpnet seg. Og jeg veit at jeg så ham peke, og jeg så munnen åpne seg. Dette er opplysninger basert på disse iseg selv temmelig talende fakta. Og det er denne gutten jeg tenker på i dag når jeg leser om Hollywood og "the rise of indipendents".

For i det jeg leser om Lew Wasserman føler jeg meg som et lite barn igjen. Det slo ned i meg som et lynedslag. Dette var noe jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Dette ante jeg ikke. Wasserman var nemlig agenten som skapte begrepet "packaging", som var så velbrukt på 1950- tallet. Hvis stjernene var missfornøyde i sine daværende produksjonsselskap kunne de gå til ham. Dermed fikk de sine egne firma og kunne bli leid inn av produksjonsselskapene mot at de fikk en viss prosentandel av det filmen spilte inn for. Det var smart. Han var en bakmann. Etter alle disse år fant jeg Johan. Og ikke nok med det: Wasserman fant Hitchcock og fikk ham opp på beina. Og noen år senere investerte Wassermann i Psycho da ingen andre ville det. Så han fikk den opp å stå også. På en måte kan man si at Wasserman skapte agenten. Og ikke minst Hitchcock. Jeg satt igjen med store øyne, en åpen munn og en pekende finger. Etter 21 mer eller mindre gode, men intetanende år hadde jeg rett og slett mistet munn og mæle.

Det jeg har lært av dette er det jeg har ant, ja nærmest hele livet. Det finnes de som syns. Også finnes det de bak lukkede Van Safe dører: Johan i sin tekniske rushebane. Han som trekker i den avgjørende tråden. Selve bakmannen.

Filla i mit liv

2008-03-29T21:36:00.000+01:00

Å si at den var god er å ta forsiktig i. Den var fabelaktig. Den var fantastisk. Det var min nye rimco microfiber gulvklut.

Nå ligger den ved siden av meg i sofaen. Murrer fornøyd. Maler. Nesten som en katt. Jeg gir den en bit toblerone, og da ser den opp på meg og smiler. Vi er ett nå. Gulvkluten og hennes husmor.
Det er som om jeg har fått en tredje arm. For første gang i mitt liv opplever jeg en fille som virkelig jobber med meg. Jeg har rett og slett funnet filla i mitt liv.

La Haine

2008-03-28T12:42:00.001+01:00

Det kom som et hardt slag fra intet. Midt i ansiktet traff det. Iskaldt. Beregnende. Hardt. Jeg ble helt slått ut og måtte ligge på bakken en stund for å hente meg inn igjen. At jeg ikke hadde tenkt på det på en stund. Det var Kaféen på samtidskunstmuseet som plutselig hadde kommet over meg. Som en stille mørk ånd og tappet ut alle kreftene mine. Kaféen hvis navn er ukjent. Til og med på google.

Derfor kaller jeg den kun Kaféen. Den smerter meg. Den gjør meg så ondt at jeg må lukke det høyre øyet hver gang jeg er på vei inn for å se på en og annen ny sammensatt samleutstilling. Det venstre må jeg rett og slett ha åpent ha åpent for ikke å snuble. Ellers hadde jeg lukket det å.

Lista ligger med andre ord på minus bare ved inngangen. Kaféen er koselig. Ja visst er den koselig med sine rødrutete duker og falske krysantemum. For ikke å snakke om telysene i sine små fargerike plast holdere fra en svunnen tid. Eller kun fra Europris. Rettene som serveres har jeg for å være ærlig aldri prøvd. Jeg har våget meg inn på Kaféen et par ganger. I svake øyeblikk. Dristet meg ned ytterst på en stol. Så vidt jeg rører nedi. Men der: øyet farer over interiøret. Det tomme lokalet. De falske plantene. Og jeg er ute igjen, før noen får sagt kake. Før noen får sagt utstilling også. For den får jeg ta en annen gang. Når jeg husker å lukke det høyre øyet på vei inn.

Og jeg bare spør: Hadde det vært så immari dumt med en fin restaurant som ja, faktisk lokket folk? En restaurant med deilige kaker som gjorde restaurantbesøket etter utstillingen like obligatorisk som selve utstillingen. Eller hvorfor ikke en restaurant hvor dragningen mot det høyre øyet blir så stort at man bare mååå unne seg en quiche før man stikker innom utstillingen. Det hadde kanskje ikke vært så dumt. Men nå? En skam. Jeg blir liggende på gulvet. Fremdeles utslått. Denne tanken ble litt for sterk kost.