Føljetong: Om hud som klør

"Det er den eneste måten å bli kvitt faenskapet på!" sa han. " Å fryse den ned. 85 grader, det tålern ikke vet du." fortsatte han. "Også klager dem i London når det er -2 grader der??"

Solen kastet sine lysstråler inn i rommet, bilene skjørte forbi utenfor som om det hadde vært en hvilken som helst annen dag, vaktmesteren stod å pratet om alt mellom himmel og jord mens jeg ikke hørte etter. Det var altså kommet for en dag. Det var skadedyr i leiligheten.

Når jeg ønsket meg husdyr var det ikke dette jeg hadde i tankene. Jeg ville ha en katt. En kosekatt. Nå føler jeg med derimot truet. Jeg skotter av og til når angsten tar meg som mest, bort mot sengen. Redd for å se en av de rett inn i hvitøyet. Og det er det akkurat det det føles ut som jeg gjør hvert sekund. Ser en av dem utfordrende inn i hvitøyet. Jeg krymper meg ved tanken. Har ingen planer om å utfordre til duell. De vinner overlegent. Har gjort det de siste ukene. De har kjempet meg ned i støvlene, til alt som er igjen er huden min som klør, hvitvaskspray over hele leiligheten og tankene om huden min som ikke klarer å tenke på noe annet. Også er det øynene mine. Som ser. På dem. Men ikke utfordrende.

Det forklarer jo så mye. Hvorfor huden min har vært så sterkt tilstedet i det siste. Hvorfor den var mindre tilstede i Brumunddal. Hvorfor kortisonen ikke fungerer. Hvorfor jeg får nye blemmer hver natt. Mens jeg tidligere hadde angst for å gå ut, i tilfelle jeg stresset erythema multiformen innser jeg nå at det var det jeg burde gjort. Jeg har gjort alt feil vei, og legger nå et omvendt puslespill i hodet. Effekt --> Årsak. Alt fremtrer så tydelig. Som støv på en rute, som skadedyr i en seng.

Og jeg tenker at jeg skulle gitt alt for å være i kalde London. Men istedet må jeg sitte her. Omringet av fienden og vente på skadedyrkontrollen.