det tjukke uleselige kapittelet i Trondheim by

Det er vanskelig å vinne i Lotto. Det sies at det er like vanskelig som å råke en bøtte, tilfeldig plassert på strekningen mellom Oslo og Trondheim, med en ball. Det er vanskelig. Det både sier seg selv, samtidig som jeg kan si det siden jeg vet alt om det nå. Det sier med andre ord ikke så rent lite. Men sammenlignet med det å reise med kollektivtransport fra Dragvoll og ned til Trondheimsentrum er det lett.

Kollektivtransporten i Trondheim sentrum er et kapittel for seg selv, som det heter. Det er et tjukt kapittel i en tjukk, ugjennomtrengelig bok du nesten må være Einstein for å pløye gjennom. Sånn som i dag. Det er søndag og jeg begynner på jobb klokka tre. Selv om bussen ikke bruker mer enn ti minutter, må jeg dra herfra kvart over to. De få av alle bussene som går bruker nemlig halvtimesruter. Det er en sirkel: Jeg er ikke Einstein, så jeg tror jeg må skaffe meg en sykkel. Men fordi alle sykler (eller kjører, noe som er utelukket for min del) er det nesten ikke for kollektivtransport her å regne.

Det er utvilsomt bedre med sykkel, men ikke opp bakkene. Når du endelig sitter på en buss er det ingen måte å få med seg hvor bussen er og hva som er neste stopp. Det er ingen skjermer, ingen bussjåfør som annonserer via mikrofon eller kart. Det er ikke en gang en busstabell. Derfor: Jeg tror jeg skal begynne å spille i Lotto, vinnerlykka er gedigen i forhold til å komme fram på rett tid til rett sted i Trondheim.