trekkfuglenes hemmelige liv

I det siste har jeg tenkt mye på trekkfuglen. Ikke slik å forstå at det er det eneste jeg har tenkt på. Det har ikke gått så langt at det har blitt en obsession, som jeg konstant går å ruger (pun intended) på. Men det har krysset tankene mine nå og da. For eksempel når jeg har vært ute, og det har kommet en linærle forbi har jeg tenkt litt på hvor i verden den har vært, hvor gammel den er, litt om tid. Slike ting. Alt dette kunne jeg selvsagt ha funnet svar på i går. Det er snakk om selve fasiten: Dokumentaren Trekkfuglenes hemmelige liv gikk på rikskanalen. Men selv om Jørn Hurum endelig har funnet sitt manglende mellomledd, vil ikke det automatisk si at jeg har funnet mitt. Vi har TV og 40 kanaler, men ingen kabel. Det sier seg selv at det blir vanskelig å se en dokumentar om trekkfugler med det utgangspunktet. Dermed må jeg tilegne meg kunnskapen om trekkfuglen på egenhånd.

Det starter i oppoverbakke: når jeg googler på trekkfugl får jeg opp ingen ringere enn Marit Boine. Jeg befinner meg i feil ende av språket. Jeg befinner meg i metaforenens dunkle mellomland, mens der jeg vil være er i språkets mest konkrete, bokstavelige betydning. Jeg vil være blandt trekkfuglene, mens nå er jeg blant trekkfuglene.

Etter litt om og men finner jeg ut dette:

1. en trekkfugl danner en motsetning til en standfugl
2. det er mulig å gå fra å være trekkfugl til å bli standfugl, det er med andre ord ikke en låst skjebne. Slik det er å være menneske. Du kan ikke gå fra å være menneske til å bli hund.
   
3. gjøken er en trekkfugl
4. den pleier å dra helt til Afrika.
   
5. det gjør også linerlen, låvesvalen og tårnseileren.
6. Tjelden derimot drar bare til Nederland.
7. fuglene har et indre kompass, de kan finne igjen samme tre år etter år, selv om de flyr tusenvis av kilometer i mellomtiden. Personlig sliter jeg bare jeg skal fra sentrum til grünerløkka en lørdagskveld.

Etterhvert skal jeg legge ut et bilde av en trekkfugl. Jeg må bare finne en først.