refleksjoner rundt Haruki Murakamis frie føljetonger, samt rundt jegperson og mat

I det siste har jeg lest en del bøker. Det er fint. Nå er jeg inne i sommerferieuka mi, og da kommer på en måte oppsamlinga av alt jeg ville ha lest i løpet av året. Akkurat nå holder jeg på med Sauejakten av Haruki Murakami. Den er bra. Før det lese jeg Dans, dans, dans av samme forfatter. Det besynderlige er imidlertidig at de to henger sammen, for det er ikke på en sånn åpen eller en mindre åpen-fri-oppfølger-måte. Nei det er på en slik måte at man nærmest har flaks dersom man leser Sauejakten først. Jeg hadde selvfølgelig uflaks, selv om jeg ikke vil kalle det akkurat det heller.

Poenget/greia/saken er at det ikke føles som samme jeg-person. Til tross for at han liker den samme type musikk, jobber i reklamebyrået han nevnte i Dans, dans, dans og anser seg selv som kun en middelmådig fyr -i likhet med i Dans, dans, dans så får jeg altså ikke følelsen av at det er samme jeg-person. Det er vanskelig å sette fingeren på det her og nå. Men det henger sammen med hvordan han var åpen for at drømmer betydde noe og den sjette sans i Dans, dans, dans. Mens han i sauejakten derimot syns det er merkelig bare det at han må jakte på en sau.

Men poenget er uansett at dette viser hvordan bøker kan kretse rundt de samme hendelsene uten å henge sammen. Dette syns jeg er bra. Noe annet jeg syns er bra er hvordan jeg-personen vektlegger detaljer i sin fortelling, og da særlig mat. Til og med det å steke pølser høres spennende ut når vår jeg-person gjør det: " Jeg tok noen pølser ut av kjøleskapet, brunet dem i en stekepanne og serverte til oss begge. Jeg spiste tre, hun to. Det blåste en kjølig bris inn av kjøkkenvinduet."